Den eksistensielle trygghetsflukten

Hvordan vi unngår eksistensens kompleksitet – og hvorfor det gjør oss mer utrygge

Mennesket er kanskje det eneste dyret som fullt ut forstår sin egen dødelighet, frihet og meningsløshet i et uendelig komplekst univers. Vi er kastet inn i en tilværelse der alt henger sammen på måter vi aldri helt kan overskue: kvantefluktasjoner, klimasystemer, relasjoners uforutsigbarhet, samfunnets skjulte krefter og vår eget indre kaos. Denne erkjennelsen skaper en eksistensiell angst som er nesten uutholdelig. 

For å overleve den velger vi derfor en kollektiv og en individuell strategi: vi unngår å ta inn over oss kompleksiteten. Vi forenkler, distraherer og lukker øynene. Dette handlingsmønsteret kaller jeg den eksistensielle trygghetsflukten – en systematisk flukt fra virkelighetens dybde for å kunne opprettholde en illusjon av kontroll og sikkerhet.

Den eksistensielle trygghetsflukten manifesterer seg på utallige måter i hverdagen. På det personlige planet fyller vi kalenderen med rutiner, oppgaver og distraksjoner – sosiale medier som ruller uendelig, tv-serier som nummer oss, shopping som gir dopamin uten ettertanke. Vi søker enkle narrativer: «alt skjer av en grunn», «det er bare å tenke positivt», eller «hvis jeg bare jobber hardt nok, blir alt bra». På samfunnsnivå velger vi ideologier og tribale tilhørigheter som reduserer verden til oss mot dem, rett mot galt, fremgang mot undergang. 

Religion, politikk og til og med enkelte former for vitenskap blir surrogater som gir oss svar på spørsmål vi egentlig ikke tør stille: Hvorfor er jeg her? Hva betyr alt dette? Hva skjer når jeg dør? Vi benekter ikke bare døden, men hele den uoverskuelige veven av årsaker og konsekvenser som utgjør vår eksistens. Flukten gir en umiddelbar følelse av ro. Hjernen belønnes med lavere kortisolnivå når vi kan plassere virkeligheten i små, håndterbare bokser.

Helt siden jeg var liten har jeg kjempet med disse store og skremmende tankene uten selv å ha møtt en eneste levende person som har hatt vidd og visdom nok til å veilede meg. Og godt er det. Jeg har måtte nøye meg med bøker. Og BBC serien «Cosmos» av Carl Sagan (1980). Som også var en flukt.

Og her ligger det skinnende paradokset (Arnold Beisser) som gjør den eksistensielle trygghetsflukten så farlig: jo mer vi flykter, desto mer utrygge blir vi på sikt. Ved å nekte å konfrontere oss med kompleksiteten, bygger vi en boble av illusorisk trygghet som ikke tåler kontakt med virkeligheten. Når boblen sprekker – og den gjør det alltid – er fallet dypere. På individuelt nivå ser vi det i den stille epidemien av angst, depresjon og utbrenthet. 

Den undertrykte erkjennelsen av meningsløshet og dødelighet bobler opp som panikkanfall eller tomhet når rutinen en dag svikter: en sykdom, et tap, en økonomisk krise. Vi har ikke lært å navigere i uforutsigbarheten fordi vi aldri har fått anledning til å øve oss på den. 

På samfunnsnivå blir konsekvensene enda mer ødeleggende. Når vi kollektivt velger forenkling, blir vi blinde for systemiske risikoer. Klimaendringene er et skoleeksempel: de er et hyperkomplekst fenomen som krever at vi holder tusenvis av variabler i hodet samtidig – økonomi, biologi, politikk, etikk, fremtidige generasjoner.

 I stedet velger vi enkle svar: «det ordner seg», «teknologien fikser det», eller «det er de andre som er problemet». Vi blir faktisk forhindret fra å stille skikkelige kritiske spørsmål om hva av alt dette som faktisk er reelt og hva som faktisk er ren fiksjon.

Resultatet er handlingslammelse og økt sårbarhet. Pandemier, gjentagende alvorlige økonomiske kollapser og meningsløse geopolitiske konflikter overrasker oss igjen og igjen nettopp fordi vi systematisk selv nekter og blir nektet å leve med usikkerheten og nyansene som så vidt ser konturer av. Polariserte debatter blir normen fordi nyanser truer trygghetsflukten; det er enklere å hate enn å forstå. Vi lever i nå i en tid hvor gamle kjennsgjerninger og systemer ikke lenger har reell verdi for menneskers utvikling. Og nye er stadig på vei inn.

Den eksistensielle trygghetsflukten skaper altså en ond sirkel. Jo mer vi forenkler, for å føle oss trygge, desto mindre rustet blir vi til å møte den virkeligheten som uunngåelig vil bryte gjennom. Vi blir som mennesker som aldri har lært å svømme fordi de alltid holdt seg i bassenget med oppblåsbar redningsvest på – og så en dag havner de i åpent hav. Den kortsiktige roen vi kjøper oss er betalt med langsiktig skjørhet.

Likevel finnes det en vei ut av flukten. Den krever ikke at vi løser all verdens kompleksitet, bare at vi slutter å løpe fra den. Gjennom ærlig refleksjon, filosofisk nysgjerrighet og en vilje til å sitte med ubehaget kan vi utvikle det som virkelig gir resiliens: en moden aksept av at livet er uoverskuelig, men likevel verdt å leve fullt ut. Eksistensialistene visste dette – Kierkegaard kalte angsten for «frihetens svimmelhet». Camus så absurditeten som en invitasjon til opprør. Den ekte tryggheten ligger ikke i å fornekte kompleksiteten, men i å lære å danse med den.

Den eksistensielle trygghetsflukten er menneskets absolutt mest raffinerte selvbedrag. Den beskytter oss mot angsten i øyeblikket, men etterlater oss nakne når stormen kommer. Bare ved å våge å ta inn over oss hvor ufattelig sammensatt alt er, kan vi bygge en styrke som ikke er illusorisk, men ekte. Først da slutter vi å flykte – og begynner å leve.

Endelig fikk JEG skrevet ned mine unnfallenheter og sårbarhet. Å leve det, krever mot.

Og min endelige inspirasjon kommer fra Ernest Becker (1924–1974) som var en amerikansk kulturanthropolog og tverrfaglig tenker som i sitt hovedverk The Denial of Death (1973) kom med tanker som for alltid endret mange menneskers syn på døden og livet med den. Med dette leverte han en av de mest innsiktsfulle analysene av hvorfor mennesker systematisk unngår eksistensens fulle kompleksitet. Boken vant Pulitzer-prisen året etter hans tidlige død av kreft, bare 49 år gammel. 

Beckers sentrale tese er enkel, men dypt forstyrrende: Den grunnleggende drivkraften i menneskelig atferd er frykten for døden – ikke bare den fysiske døden, men erkjennelsen av vår totale utslettelse og meningsløshet i et uendelig univers.