Historien om E-STOP

Sender festes på arbeidstøy.

For mange år siden ble en bekjent sjarkfisker kvestet og omkom ombord på fiskebåten sin. Han ble dratt inn i den hydrauliske garnhaleren og klemt som en tannkremtube. Denne hendelsen skulle komme til å gjøre fokuset mitt dvelte med sikkerheten til fiskere som var alene i med redskapen og båten. Jeg synes det var underlig at den kanskje farligste arbeidsplassen som finnes i Norge manglet en fornuftig form for nødstopp. Med så mange farlige faktorer som store garn og båter, grov sjø og lange arbeidstimer osv. Forsikringsselskapet Gjensidiges Marineavd. , under ledelse av Åge Bjor , satt i gang omfattende tiltak for å bedre fiskernes sikkerhet som hadde kasko hos dem. Bjors selskap hadde med økonomisk og psykososial gru opplevd mange ulykker av denne type. Deres undersøkelser blottla situasjoner som kunne vært unngått med en fungerende  nødstopp-anordning. Visjonen var i 2004 å unngå alle dødsulykker ombord i sjark. Mange og omfattende tiltak ble satt i gang av sjøforsikringsselskapene på denne tiden. Det ble utviklet nytt sjøtøy. Til stabeist som dette. Og vi jobbet med holdninger på mange nivå. Resultatet kan være at, 2008 var det første året i moderne historie som det ikke omkom en eneste sjarkfisker i arbeid. Dette sikkerhetsarbeidet, forsikringsselskapene tok fatt på, virker å ha vært svært lønnsomt og samfunnstjenelig. Denne informasjonsfilmen som Sjøfartsdirektoratet har laget kan illustrere noen av tanken jeg hadde når jeg jobbet med prosjektet. Her er filmer om hvordan fiskere kan bedre sin sikkerhet: Denne filmen heter Trygt Hjem!

"De fant båten.... men"
Det er heller ikke få ganger, at man finner en tom fiskebåt som tøffet av gårde mens fiskeren aldri ble funnet. Det fantes nødstopp på noen fartøyer, inni styrhuset! Men slike installasjoner har liten praktisk betydning når sjarkfiskeren ligger fastlåst på dekk eller har havnet i sjøen. Sjarkfiskeflåten i det hele tatt et oppkomme av historier, om fare og at arbeidsplassen er helt ute av kontroll. Etter et møte i 2004, med ledelsen i Gjensidige Marine, besluttet jeg å begynne utviklingen av det som senere skulle bli E-STOP. Det skulle gå et år før prototypen endelig var klar. Når Gjensidige hadde sett prototypen var de villige til å garantere et salg av minst 1000 stykker hos deres forsikringstagere.

Godkjenning
Med dette trodde man at vi var i gang. Men så enkelt var det ikke. Det skulle ta ekstremt mye tid og arbeid, å få dette systemet i produksjon. Godkjenning skulle etterhvert, vise seg ganske komplisert hos Sjøfartsdirektoratet på grunn av misforståelser ved den mer uformelle markedsføringen av E-STOP. De startet også sin egen sikkerhetskampanje like etter.  Post og Teletilsynet (NPT) med Inger Lise Walther i spissen, derimot, forsto meget fort hva dette var og (med fast hånd) hjalp oss å få dette klart til å bli godkjent. Det var ikke enkelt men mye hyggeligere å bli møtt av en norsk godkjenningsinstans som rettledet og sørget for at reglene kunne bli fulgt med glede. En veldig positiv opplevelse som andre i forvaltningen vår kunne tatt lærdom av.

Hva er E-STOP?
E-STOP består av en vanntett radiosender som er ekstremt robust som festes til arbeidstøyet. Materialet som gjør senderen vanntett, er det samme som benyttes i oljelenser, offshore. En radiomottager til dette systemet monteres inne i båten. Antenne kobles til radiomottager og plasseres på taket til fartøyet. Når radiosenderen aktiveres med at man trykker på midten av den vil radiomottageren inni båten stoppe fartøyets motor og gjøre vinsjene ombord kraftløs. Dette var den hittil eneste løsningen som fungerte ved fall over bord mens fartøyet går eller at fiskeren satt seg fast i utstyr ombord, for å gjenvinne kontroll over situasjonen. Jeg har enda ikke hørt om en fisker som f.eks. har greid å svømme etter båten sin når den er i gang (Jada, Gjensidige prøvde ut dette også). Ei heller, å få stoppet båten når halve kroppen sitter fast i ei kraftblokk.

Varsling om nød
Den samme radiomottageren vil kunne sette i gang varsling til Hovedredningssentralen via en DSC- forberedt VHF-radio (ganske vanlig på nyere radioer). Sammen med danske Thrane&Thrane som lager Sailorradioene lagde vi en prototyp som startet å sende ”Mann over Bord” (MOB) melding til HRS etter at nedtellingen på 90 sekunder ikke ble avblåst. Sammen med med ”MOB” meldingen sender radioen også posisjon og tid. Andre med skip i nærheten av fartøyet, som har havnet i problemer vil også få den samme meldingen og vil umiddelbart kunne unnsette i havsnød.

Rekkevidde og datamengder
Vi hadde også et parallelt prosjekt gående med Telenor maritim med å bruke en av deres VHF- datamodem for å varsle redningssentraler om havsnød. Med dette systemet hadde nødmeldingene større rekkevidde og betydelig mange fler muligheter for å sende sanntidsdata om posisjon og nødstatuser på fartøy og mannskap.

Begeistring
Det var svært mange som syntes denne løsningen var enkel og hjelpsom. Fiskekvinnelagets representanter, på en av flere NorFishing utstillinger, var så entusiastisk til dette at vi ble overveldet. Sjøfartsdirektoratets representant hentet faktisk flere personer av betydning for å studere produktet nærmere. Jeg fikk også mange brev og telefoner fra andre som utviklet lignende utstyr. Noen var bare nysgjerrig og andre var ute etter ”hemmeligheten”. Likevel, synes jeg det var underlig at disse andre konstruktørene aldri spurte om råd.

Forskning
Vi deltok i et prosjekt sammen med Sintef for å teste ut systemene og å sette dette i et mer sikkerhetsmessig akademisk perspektiv i sjarkflåten. Vi ble ganske overveldet over funnene som ble gjort i dette prosjektet og la produksjonen av E-STOP litt om etter dette. Vi gjorde mange tester (med mange forskjellige fartøyer) selv, i alle tenkelige omstendigheter. Vi arbeidet mye med å utvikle optimale antenneløsninger.

Kommersialiseringen
Etterhvert måtte vi jo produsere E-STOP i større skala, og det var heller ikke enkelt. De aller fleste elektronikk- fabrikker vi var i kontakt med, var ikke utstyrt for å levere så robuste konstruksjoner. Etter en tid, fikk vi tak i produsent (på Fiji) og gikk i gang med prosesser for å kvalitetssikre alle ledd frem til ferdig monterte anlegg ombord på fiskebåter. Bare datasystemet for produksjon og testing, for å holde orden på alt sammen, ble omfattende. Produksjonsnummer, serienummer, testnummerserier, delenummer osv. Ble lagt inn i et system som gjorde at kvalitetskjeden ikke ble brutt. Testingen ble foretatt i fem steg (Veritas). Etter et års kommersialisering, hadde vi solgt over 1000 E-STOP i Norge. Suksessen var et faktum da vi rundet 1000 leverte systemer til. Sjøfartsdirektoratet etter dette inn og fortalte at produktet vi solgte, ikke holdt som sikkerhetsanordning for innhalingsutstyr. Dette var ble problematisk for enkelte fiskere som mente de hadde kjøpt systemet for å nødstanse garnhaler. Men de første systemløsningene var aldri ment som eneste sikkerhetsanordning på innhalingsutstyr. E-STOP var ment som en nødstopp for fiskere i sjarkflåten som mistet kontroll på arbeidsplassen sin.

Hva med Island og andre land?
Samtidig med at vi jobbet med kommersialisering i Norge ble vi invitert til Island for å vise frem produktet til Islandske fiskere som lenge har hatt et trackingsystem for å vise hvor de befinner seg sammen med et alarmvarslings- system for deres hovedredningssentral. Problemet er også her at det er vanskelig å trykke inn denne alarmknappen når de allerede har falt overbord eller sitter fast i ei fiskeline. Islendingene var særdeles interessert i E-STOP og vi fikk fort på plass avtaler og testopplegg. Da E-STOP var på vei inn i andre land, hadde ikke jeg eierinteresser i selskapet lenger, så den delen av historien er uklar for meg.

Innovasjon Norge
E-STOP fikk etterhvert hjelp og kapital fra Innovasjon Norge gjennom skattefunn- ordningen og betydelige midler fra gründers privatkapital. Disse midlene var avgjørende for å ferdigutvikle totalkonseptet. Veksten i selskapet ble etterhvert smertefull og daværende eiere forsøkte å omstrukturere driften slik at kjerneoppgaver ble bedre ivaretatt. Som gründer ville jeg forholde meg til selskapet som en hovedaksjonær, og ikke som en overutdannet vaktmester. I den mest kritiske fasen av bedriftens virksomhet, fikk vi inn en ung og nyutdannet (MBA) som gjorde en enestående innstats for å holde bedriften på skinner. Han måtte drive linedans mellom aksjonærer og kjernevirksomheten i selskapet. En vel tøff oppgave, selv for en person med topp utdannelse fra USA, og oppvekst i Beiarn. Han fikk selvsagt lyst på annen jobb, etter noen tid. Da han fikk en annen jobb, ble det for alvor vanskelig for bedriften. Det skulle vise seg ganske vanskelig å erstatte ham mot slutten av 2006. At vi ikke var mer bevisst på denne utfordringen må sees på som en av de store feiltagelsene i bedriftens historie

Hvordan gikk dette prosjektet til slutt?
Jeg ble kjøpt ut av selskapet i Mars 2007 av en større gruppe på Møre. Da hadde selskapet en produksjon som gikk på skinner, lovende fremtid og fulle ordrebøker. To år etterpå var produktet ute av markedet. Det er litt vanskelig å forstå.

Jeg får stadig telefoner og post fra fiskere som jeg hadde nær kontakt med. De spør om jeg kan hjelpe dem med service og teknikk, og det er bare hyggelig. Enkelte har undret seg på om E-STOP er borte som produkt, men ideene til videreutvikling av mange nye konsepter virker fremdeles like aktuelle. Spesielt er nødstopp/MOB system for shorthand seilbåter meget aktuell (protypnavn: BI-STOP). Ennå så gleder jeg meg stort, når jeg ser det spesialkonstruerte E-STOP antennesystemet på taket av en fiskesjark. Denne historikken er meget kortfattet, så hvis du har spørsmål eller kommentarer så tas de imot med takk.

Likevel må vi slå fast at ennå, har kystfiskeren et av de abolutt farligste yrkene jeg vet om. Jeg ser for meg to, svært nyttige forskningprosjekter med denne yrkesgruppen.