Jeg stålsetter meg litt fordi jeg har vært på mange foredrag med psykologer. De pleier ofte å bruke mange ord og modeller som ikke egentlig gir noe mening for mange mennesker jeg jobber med. Slik skulle det ikke bli med denne psykologen. Denne psykologen begynte nemlig å snakke om endring og fenomenologi. Om at endring bare kan komme hvis vi blir klar over hva vi driver med. Vi endrer oss ved å bli oss selv mer. Ved at vi aksepeterer og poengterer det som faktisk er oss.
Det å være så "inni granskauen" positive, mente psykologen kunne være helseskadelig. "Vi smiler oss fordervet" ble det sagt.
Vedkommende snakket om hvordan vi ikke er i stand til å møte alle forventinger vi har til hverandre og at vi har mye mer igjen, for å jobbe med aksept fremfor å prøve å endre mennsker vi omgåes.
Legendarisk øyeblikk med grunnleggeren av Gestaltterapien, Fritz Perls.
Vidre foredras det om hvordan vi aktiviserer organismen vår så mye at vi ender opp fullstendig energiløse (utbrent). At barn viser tegn til utbrenthet pga all påvirkningen de utsettes for i løpet av en dag. Jeg vil også legge til at alt rundt oss har blitt så sikkert, at vi bare har blitt utrolig engstelig. For alt mulig. Vi trenger å senke aktivitetsnivået og skuldrene til hele familien.
Å våge å møte hverandre i stillhet, ble fremhevet som den kanskje beste metode i en familie for å bygge tillit til livet. Og til hverandre. Å våge stillhet og kjedsomhet i en periode hvor smartelefoner, TV, fritidsaktiviteter, trening, mat, jobb/skole borte og hjemme holder hodene våres på et aktivietsnivå som kan være helsefarlig. Når aktivtene blir maksimalisert blir energien minimalisert. Jeg underer meg stadig på om ME nettopp kan være en systemisk kollaps i organismen fordi det totale psykiske og fysiologiske aktivetstrykket blir for stort i en kropp som faktisk ikke er skapt for dette.
Det å være uvirksom og ulykkelig virker fullstendig meningsløst for den moderne familie. Man skal jo være super aktiv og stråle av lykke!?
Videre snakkes det om relasjoner. Om hvordan vi burde bruke jeg- form i stedet for du når vi snakker til hverandre. Om at det er mye lettere og skape kontakt ved å bruke setninger som: "jeg tenker at" eller "jeg opplever at". Istedet for at man ofte kunne si: "Du er sånn, du" eller "du kan ikke". Da kan man skyve folk fra seg, istede for å gå dem i møte.
Psykologen brukte hele tiden sin egen feilbarlighet som verktøy for å skape felles figurer med forsamlingen.
Jeg opplever at hele fordraget oser av hermeneutisk fenomenologi som er selve kjernen i førsteårs- pensum under opplæringen, for å bli en Gestalt- terapeut.
Og jeg hadde ikke forventet at denne psykologen skulle ha et slikt fokus. Og få forsamlingen i litt haleluljastemning. JEG ble litt opprømt.
Psykologen tenkte antagelig akkurat det samme som meg, i møte med våre klienter. Men......
Etter at foredraget var ferdig, innbød psykologen til direkte spørsmål. Forsamlingen går muntert rett forbi uten å spørre om noe som helst. Det går en liten djevel i meg. Jeg venter og ser. Til alle, hadde gått forbi. Ingen spørsmål. Da reiser jeg meg sakte og strener bort, smiler lunt og sier:
"Du, snakker jo som en gestaltterapeut, du!?"
Jeg ser rødfargen og affekten stiger i fjeset til psykologen, som svarer skarpt:
NEI, jeg bruker mange metoder som virker!?!
Jeg sa: Ok! Og smilte. Og kjente et lite "oida". Så strenet jeg også videre til lunch.
OG da tenkte jeg som gamle Fritz:
Jeg gjør det jeg vil og du gjør det du vil
Jeg er ikke satt til verden for å
leve opp til dine forventninger
og du er ikke satt til verden for å leve opp til mine
Du er deg og jeg er meg
Og skulle det skje at vi virkelig møter hverandre er det flott!
Hvis ikke, er det ikke noe å gjøre med!
