Bombesikkert

For endel år siden fikk konsernet jeg jobbet for, et meget komplisert hasteoppdrag på et rørleggingsskip for gassledninger i havet. Dette oppdraget fikk jeg i oppdrag å løse. Jeg oppdaget hurtig at min avdeling ikke var godt nok utstyrt og eller hadde nok erfaring med den type helt spesielle oppdrag. Vi hadde ikke tid til å lære alle faktorer. Ettersom at selskapet som leide gassrørledingsfartøyet tapte over 4 millioner kroner i døgnet på denne feilen. I og med at skipet ikke kunne laste gassledningene de skulle legge. Jeg valgte derfor å bringe med kompetanse og utstyr fra et av våre britiske kontorer. Han hadde spesialkompetanse på å rette banen til store rørutleggingskrybber, for isolerte gassrør på over 30 tommer.

Den uvirkelige koffert!
En slik jobb krever også at vi stiller med et stort arsenal av komplisert lasermålingsutstyr som innebærer mange plastkofferter med braketter, sensorer og diverse typer laseroptikk. Et slags utrolig kostbart og digert lasersikte.

Så fort briten og jeg var samlet, gikk vi over alt utstyr som sertifikater, IP-papirer og plomberinger, på Gardemoen, før vi sjekket inn bagasjen med destinasjon Trondheim lufthavn (Værnes). Briten viste seg å ha mange fellestrekk med meg. Han hadde bla også tjenestegjort i skarpt væpnede styrker for sitt hjemland. Han ble godt briefet på flyet opp slik at vi skulle ha minst mulig tidstap på oppdraget.

Da vi kom til Værenes, fordelte vi oppgaver med å f.eks. hente en stor leiebil, for å få bære og få plass til alle kofferter. Og koffertene kom, etter mye venting. Vi var begynt å bli noe stresset fordi tidsfrister nærmet seg slutten, for å være i gang med vårt oppdrag.

Har de pakket kofferten selv?
Hjertet synker litt i brystkassen, da den siste av laser- koffertene endelig kom på båndet. Den så ut til å være åpen. Og så for meg skader og meget kostbare rekalibreringer. Kofferten så forøvrig uskadet ut og jeg ventet utålmodig til den kom til vår plass, langs bagasjebåndet. Da den endelig kom frem til oss, løftet jeg den meget forsiktig av. Slik at innholdet i kofferten ikke skulle falle ut.

Da jeg åpnet lokket, så jeg ikke tegn til skader eller uryddighet inni kofferten. Snarere, var alt slik jeg pakket det. Jeg tenkte å pakke igjen lokket hastig, for at vi skulle komme oss videre. Men noe skurret!? Jeg så ned i kofferten igjen.

Det gikk kaldt nedvorver ryggen på meg. Opp av den runde skumlommen for renseservietter stakk det en dings som lignet på noe annet. Det var akkurat som om hullet var designet for dingsen. Det lignet en håndgranat. Min militære utdannelse slo inn med en gang. EOD prosedyrer ved funn av usikret ammunisjon/ innretning.

For granaten manglet sikringssplinten, som sørger for at den ikke kan eksplodere ved vanvare. Jeg startet å sjekke om granaten var modifisert eller skadet på en slik måte, at den kunne gå av i det øyelblikket granaten ble rørt.

Minner fra IRA
I det øyeblikket ble jeg klar over at min kollega, stod likblek ved min side. Og observerte hva jeg gjorde. Han var kjent med desarmering av eksplosiver, etter å ha tjenestegjort noen år i den britiske armeen. Han hadde jobbet en tid i Londonderry som patruljefører. Der var det ikke sjeldent at han hadde blitt konfrontert med lignende utfordringer. En, med dødelig utgang for en kollega.

Så kunne jeg ikke hjelpe for å vurdere de mulige motivene,  til den som hadde plassert "tingen" i våre kofferter!?

Og jeg så gruen, i å tenke på hva som skjedde med mitt oppdrag hvis flyplassledelsen fikk slått full alarm. Om avhør og bakgrunnssjekk osv. Den sjansen ville jeg nødig ta.

Det gikk opp for meg at denne granaten kunne dreie seg om hevn. Enten mot samfunnet for et eller annet vi sikkert har gjort galt. Eller en beskjed til Avinor om manglende sikkherhet eller overtidsbetaling. Hva vet jeg?

Samtidig som jeg ble gjort MEGET klar på, av min øverste sjef ved avreisen: "Dette var et historisk gassledningsprosjekt som var forsinket på grunn av tekniske problemer med fartøyet som skulle ut å legge ledningen. Og vårt bidrag kan bli svært viktig for vidre økonomi rørleggingsproskjektet."

Med alle disse opplysningene tindrende klart for meg, bestemte jeg meg for å uskadeliggjøre den selv. Briten og jeg hadde nok mye større samlet erfaring med slik uskadeligjøring enn lokale myndigheter hadde. (Det er vanskelig å forstå denne beslutningen for folk, som ikke er etslet til stridende soldater)

EOD
Jeg fant frem tape og stålstreng og boroskop fra kofferten. Vi brukte bla boroskopet for å finne igjen lasersikteprikker inne i rør og måle hvordan de flyttet seg når vi justerer rørgater. Nå var det plutselig  meget handy for å inspisere; Om granaten var festet i kofferten eller skadd. Stålstrengen ble forsiktig tredd inn der sikringssplinten med ring skulle stått. Avtrekkeråket ble funnet i orden og jeg stakk boroskopet ned i lommen og så på granaten. Den viste seg  hel på alle sider.  Det var heller ingenting festet til granaten, som kunne utløse den i tilfelle den ble tatt opp fra kofferten. Jeg skimtet også at det var et hull i bunnen av granaten. Noe som kan indikere at det var en øvelsesgranat. Integriteten til granaten, var nå blitt såpass sikker, at jeg løftet den forsiktig for å tape fast åket fast til granaten for yttrligere å sikre den. Jeg fikk briten til å løfte granaten så forsiktig som mulig opp slik at jeg kunne se under den. Ved å lirke det sideseende boroskopet forsiktig under og se inn i hullet under granaten.

Granaten var tom inni. Ufarlig. Det var en dummy.

Jeg pakket granaten inn i en klut (sporsikring). Og ga briten beskjed om å hente leiebilen fram til døra på terminalen og gi blanke i om noen sa noe til dette. "Please, load the van, mate!? And I'll bring "this menace" to the proper autoroties" sa jeg til briten, men jeg pekte på granaten. Det var etterhvert samlet seg en vrimmel av folk rundt oss.

Han reagerte selvsagt momentant. Og folk svatt unna når jeg bar granaten avgårde.
Og jeg statrtet jobben med å få fatt i ansvarlige, i Avinor. En kvinne i en skranke der forduftet i en fei, for å finne sjefen. Etter 20 minutter ga jeg opp og gikk inn på kontoret, til denne plassjefen og satt fra meg granaten på pulten hans. Sammen med en skriflig beskjed og visittkort; Om hva som hadde sjedd og om å ta kontakt. I det jeg skulle gå kom en flyplass- ansatt, som proklamerte energisk at hun overhode ikke jobbet i Avinor. Hun gikk etterhvert meget skeptisk med på å vidreformidle saksopplysninger.

Etter det reiste vi vidrer ut til skipet og utførte jobben med å rette gassledningskrybbene.

Intermezzo
Telefonen hadde ikke stått stille etter noen timer ombord i gassledningsfartøyet. Vi hadde ikke tid til telefoner. Og det var et utall ubesvarte anrop. Jeg ringte først vår avdelingsekretær som svarte meget opprørt at hun hadde vært i kontakt med sjefen for luftfartsmyndighetene. De ville veldig (veldig) gjerne ha kontakt med meg. "Og vær så snill, ikke si noe om dette til noen, sa denne sjefen til meg" sa sekretæren "....Han virket helt sjelven og desperat...." sa hun.

Jeg kontaktet denne Avinor- sjefen. Han hadde et heseblesende lårkort intervju av meg. Og jeg lovet ham å ikke referere dette intervjuet vi hadde til andre enn de som ville komme til å etterforske saken. Den lovnaden står jeg ved. Og før vi la på, nærmest pep han: "For gudsskyld, ikke gå til media med dette. Dette er nemlig en stor tragedie!!"

I ettertid har jeg tenkt at han virket ganske uinteressert i fakta om saken og konsekvensenene for oss som reddet ham (i intervjuet). Det kunne virke, som om han mente han visste hva som var skjedd. Den vidre etterforskningen besto i at lensmannen i hjembyen min hadde en time avhør hvor vi lo så kaffen sprutet. Siden har jeg ikke hørt noe som helst mer i sakens anledning.

Annet at jeg fikk en kjempebonus, av min arbeidgiver for at vi løste problemene innen tidfristen og sparte et andre selskap for store summer og et saftig ATK- forelegg pga tung høyrefot.

Kanskje til og med Avinor ble spart for utgifter av en annen verden.

Hva kan vi lære av dette? 
At det finnes aktører rundt om, med tilstrekkelig mot og kompetanse til å endre verden, er kanskje ikke en velsignelse, bestandig.