I min tid før den kalde krigen var over hadde vi en rekke såkalte "Torpex", som er en militær forkortelse for en torpedoskytingsøvelse. Den jeg skal fortelle om var på en spesielt nydelig vårdag med glitrende sol og smul sjø. Det hele skjedde i en av våre fjorder. På denne øvelsen skulle vi ligge i skjul bak en øy å vente på fienden. For så å skyte på et tenkt fiendeskip uten å røpe posisjonen vår.
Med torpedo.
For denne øvelsen gikk kanskje ikke helt etter planen? I selve innledningen til angrepet gikk vi øst-nordøst ut av et trangt sund og låste oss på et mål ute i en av norges flotte fjorder. Når øvelsesledelsen mente det var trygt å fyre torpedoen var vi klar av et sted som nesten heter Solskinnsøya (tenk det?).
Ordren ble gitt "FYR!". Torpedorøret blir trykksatt med luft som skyver den ut av røret samtidig som motoren starter. De føste metrene er torpedoens bane er programmert til sakte fart for ikke å bli skadet og for ikke miste banen den skal gå i. Motoren er så kraftig, at man må gjøre det slik. Når torpedoen endelig gir full gass høres alt greit ut inntil at lyden fra torpedoen endrer seg radikalt. Vi lyttet. "Den er i babord tørn" hviskes det. Da gikk det kaldt nedover ryggen på alle. "Tørn" betyr sving. Støyen fra en torpedo som svinger alt den kan, er ikke til å ta feil av. Selv uten båtens lytteutstyr. Du hører det gjennom båtens skrog. "Den tørner hardt babord, mot oss!?!"
Jeg ble redd. Denne torpedoen ville være fullt i stand til å senke oss - Selv uten sprengstoff i tuppen. Jeg kunne høre at den snart hadde nådd maksimalt dreiemoment og hørte at pitch bare steg. "Nei, den har gått for langt" hvisker en annen. Jeg merket at den var meget nær båten nå. Så smalt det. Kraftig.
Men ikke i båten. Den traff noe annet. Og det skramlet. Vi var stiv av skrekk men også lettet. Fordi båten vi satt i, ikke sank. Men hva traff den? Alle var helt musestille en stund. Vi lyttet til støy. Vi hørte ingen støy i skroget. Men fra luken opp i tårnet, kunne vi høre at det brølte i en motor langt unna. Den umiskjennelige lyden av en torpedo som "ruste ut" fortalte meg at torpedoen hadde brutt overflaten og ikke hadde noe propellmotstand motstand fra vannet. Jeg (og andre med meg) begynte å fantasere om at den kanskje hadde kjørt rett inn i ei skuteside.
Ute av vannet?
Nei. Da hadde lyden vært anneledes. Jeg kjente at denne rusingen til torpedoen, gjorde vondt. "Det er ikke så lenge nå før den motoren eksploderer" tenkte jeg. Den blir for varm, uten kjøling fra sjøen. Da vil en slik type innretning bli livsfarlig. Som noe mer enn et våpen.
Ubåten gikk til overflatestilling, i en fart.
Selv uten sprenglegmer kunne den gjøre skade på kommunenivå. Det har jeg nok tatt mer inn over meg, i ettertid. Før denne episoden hadde vi en ulykke med torpedodrivstoff, som blåste ut et helt kvartal med vinduer og noen kamerafolk fra NRK ble sendt på sykehus med splintskader. Den gang, var det bare en tidels desiliter som havnet oppi ei skitten bøtte.
Alle som jobbet med denne type ubåt fryktet dette drivstoffet. I dette tilfellet var tankene nesten helt fulle. Stemningen ombord var trykkende.
Så hørte vi det ble snakket høyt fra ubåt- tårnet: "Den gikk på land!!" Folk nede i båten gjentar stille: "Den gikk på land!" men en lettelse i stemmen. Jeg pustet ut. Og så blir jeg nervøs igjen. Torpedoen er fremdeles livsfarlig - Selv for oss. Den kunne eksplodere. Tenk om, den lakk? At den hadde fått en revne? Jeg grøsser igjen.
Vi lyttet ivrig, til praten oppi tårnet. Vi hørte at de ikke kunne se torpedoen ennå. På kommuniksjonsradioen kom det ett oppkall, fra en stemme jeg kjenner godt. Sjefen på sikringsfartøyet. På brei striledialekt hørte jeg han proklamere lakonisk: "Dokker skaut ei øy!". "Den traff hytto midt i blinken" det spraket i radioen... "Ho går enno - Eg ser det røykar av ho" sa han. - Det e folk på hytto!" Jeg merket at hjertet sank ned i min alt for velbrukte ubåtunderbukse (UU) (ja, UU er noe helt spesielt). Redselen stiger. "De aner jo ikke hva som traff dem" - "Hvis den eksploderer har de ikke en sjanse!" tenkte jeg.
Så ble jeg kallet på fra tårnet. Jeg beveger meg mot midten av ubåten og ser opp av luka. Sjefen spurte om jeg kunne finne frem verktøy, for å uskadeligjøre torpedoen. Jeg smøg meg tilbake til torpedorørenene i ubåten og hentet frem verktøyene og la dem i en skipssekk. Når jeg kom til tårnleideren og sa at alt er klart, sier sjefen "Ta med deg vest - Gjør klar til å bytte fartøy" Jeg gjentar, småsjelven, denne ordren. Jeg fikk en flytevest i hånden, av en kollega, og beveget meg opp i tårnet på ubåten.
Det var akkurat som om tiden begynte å gå saktere film for meg. Mens jeg gikk opp leideren (stigen) til ubåttårnet, gikk jeg gjennom prosedyrer og protokoller for å forberede meg på hva som måtte komme. "Faen - det finnes ikke prosedyrer for å stoppe en løpsk torpedo i en hyttevegg!?" tenkte jeg. Samtidig hører jeg den tørre stemmen til sjefen på sikringsfartøyet: "Ska eg plukk'an opp?" Sjefen min svarte: "JA! Ellers må han svømme!"
Sikringsfartøyet var egentlig bygd for å drive med supplyvirksomhet i Nordsjøen. Den var leid inn av Forsvaret for oppgaver som dette. Den er meget manøvrerbar i slike situasjoner. Men når to så svære skip kommer nær hverandre så kan det bli følger.
Da jeg hadde blitt overflyttet til sikringsbåten la kapteinen kursen om. Inn mot hytta på "Solskinnsøya", som hadde blitt torpedert. Da oppdaget jeg at torpedoen hadde stoppet. Oi, tenkte jeg - hva nå? Men det var stille. Igjen begynte jeg å forberede meg mentalt, på jobben med å uskadeligjøre torpedoen. Hva jeg skulle se etter? Hvilke verktøy som skulle hvor? Alt jeg kunne huske. Selv om jeg var fremadstromende på kullet mitt på ubåtskolens teoriprøver, var det likevel svært mange nye faktorer til å ta hensyn til. En oppgave som omtrent var like fristende, som prøve å gi en skadeskutt bjørn en klem.
Og da vi var kommet et par hundre meter fra hytta kunne jeg skimte to eldre mennesker på verandaen som beveget seg lite. Kvinnen satt enda med pledd på føttene. Hadde de fått sjokk?
Kapteinen kjørte den flere meter høye baugen inn mot land. "Vi går rett inn på hytto- Det e vann nok!" (dybde nok) "Gjør dokker klar på bakken!" Jeg tok med meg skipsekken og begynte å dobbeltsjekke alt jeg hadde med og skulle gjøre. Lagde et mentalt bilde av hva jeg måtte gjøre.
Og ganske riktig. Kapteinen gikk rett inn. Verandaen var helt i vannkanten, men noen meter opp. Flott utsikt tenkte jeg da kollegaen og jeg hoppet ned på verandaen fra baugen på denne digre båten. Hadde ikke dette ekteparet, blitt skremt av torpedoen, så måtte de ha gjort i buksen da de ser denne båten komme mot verandaen på den måten. Den skygget godt for solen, kan man si.
De neste sekundene har jeg gått gjennom mange ganger i hodet. Jeg hilste hyggelig på ekteparet et sekund. Som bare glante forskrekket på meg. Som om jeg kom fra Mars med, svært dårlige nyheter. Jeg strenet rett forbi dem. Men min kollega tok kontakt med ekteparet for å evakuere dem fra hytta. De virket ikke til å reagere. For jeg hørte kollegaen brukte kommandostemme. "Følg med meg!- " sa han kraftig "- ned skrenten her - NÅ!!!" Jeg hørte det skramlet mens jeg fikk øye på fisken (torpedoen). Den sto inni hytteveggen og freste mot meg. Motorsjoldet var rødbrunt av varme. Det luktet av brente metalldeler. Torpedoen var bøyd og bulkete. Propellene var knekte. Femten meter inn på land og 4 meter opp ble torpedoen siste mål en hyttevegg på "Solsskinnsøya". Jeg måtte flire. Og så kjente jeg den umiskjennelige eimen av torpedodrivstoff. Hjertet sank igjen. Propellen ble låst med en innretning jeg hadde med. En stor spesialnøkkel måtte til for å stenge drivstofftilførselen, inni torpedoen. Da jeg var nesten ferdig hørte jeg en hylelyd inni torpedoen. Jeg ble enda reddere og muligens gråt en skvett i buksa.
Samtidig som alt dette foregår, er det en jevn strøm av anmodninger om statusoppdateringer fra flere hold.Jeg svarte på min medbrakte radio at nødstengetiltakene var gjennomført. Og at jeg trodde at det fremdeles var kritisk for eksplosjon. Jeg fikk beskjed om å løpe i sikkerhet.
Og jeg løp.
Med verktøy og sekk kom jeg rasende nedover den samme skrenten som ekteparet og kollegaen hadde forsert litt mer ordentlig. Jeg har ikke noe inntrykk av at ekteparet ble noe mer imponert over Den Kongelige Norske Marine, etter at jeg kom skramlende ned skrenten. Kona bare stirret vantro. Jeg måtte ha sett ut som og luktet som fanden sjøl. Jeg kan ikke huske at ekteparet sa et eneste ord, egentlig."Ho ser fin ut!" sa kapteinen på sikringsfartøyet over radio. Han må ha sett torpedoen i kikkerten, på avstand. Etter at han hadde satt oss av, dro han østover for å få god avstand til en mulig eksplosjon. Jeg svarte: "Den er meget varm og det er lekkasje! - Ikke sikker ennå!" Det ble stille.
Det ble etterhvert mye trafikk på sambandet vårt (radioen) om redningshelikoptere og sikringssoner (og alt det der). Kapteinen på sikringsfratøyet sa: "Kan du ta i mot og feste vaier i'an, Jahre? - Så drege eg ho (kanskje han sa "driten") på sjøden" "OK" sa jeg. "Vi kjeme med ei dinge! (gummibåt) - Standby!" svarte han tilbake.
Jeg krabbet sjelven ned til fjæra, for å nå gummibåten som kom for å plukke meg opp. Jeg syntes nok at denne prosessen gikk litt for fort. Jeg ville vente til torpedoen hadde blitt mye kjøligere før jeg ville gått i nærheten av den igjen. Da gummibåten kom for å hente meg hadde fartøysjefene heldigvis besinnet seg. Og sa vi skulle vente med å gå nær torpedoen, til den hadde kjølt seg ned.
Mine siste mentale bilder av denne hendelsen er redningshelikopteret som forvinner med ekteparet og til slutt torpedoen som forsvinner nedover fjærsteinene fra hytta, i tau etter en supplybåt.
Og en strilekatpein som rolig sier: "Ja, no laga'ho'kje meir bråk!?!"
Denne ulykken skjedde fordi at vi ikke hadde fulgt prosedyrene våre riktig under klargjøring. Historien er antagelig ikke helt nøyaktig gjengitt på grunn av noe hukommelsetap fra tidsepoken. Stedene som det vises til, heter noe annet i virkeligheten. Den skadde propellen til torpedoen, ligger den dag i dag, hjemme hos min mor. Så jeg ikke skulle glemme.
