Talentenes kanarifugl

Jeg har mange ganger fått og sett spørsmålet: «Hvordan finner man, og beholder talentene?»

Min erfaring tilsier at det egentlig er kanskje bare ett enslig (men ikke lett) svar på dette:

    Begynn å ansett ledere, som er like gode på å SE mennesker som de er på å stake ut gode kurser for bedriften. Og som kan ta inn over seg at de har masse å lære, for å bli bedre ledere. Ledere som ser belønning i å vokse som menneske. Og som føler et personlig ansvar for dette.

Denne lederen skal kunne se tredimensjonalt. Det er nemlig ikke bedriftens finansielle utvikling eller markedsandeler alene som avgjør. Det er evnen til å se og formidle bedriftens plass i verden akkurat nå. Og hvordan vi sammen skal gjøre det for å komme dit vi ønsker oss. Og ikke minst hvorfor vi gjør dette sammen. «Hvorfor» binder bedriftskulturen og oppdraget sammen og gir kraft til oppgavene som ligger foran. Når alle i bedriften har dette "hvorfor" klart for seg, gjelder det å vedvarende holde dette fokus levende i bedriftens, alle små og store talenter.

Hvordan beholde talentene?

For å få klarhet i dette med å miste talentene, kan vi se på et kanskje ekstremt eksempel, som dopingskandalene i norsk langrenn. Det er ikke lett for norske langrennstalenter, å skifte arbeidsgiver. De er enten inne eller ute av skiforbundet. Talentenes utvikling er prisgitt et velfungerende støtteapparat. For å få til et godt støtteapparat trenger man kanskje ledere som jeg starter denne artikkelen med. Og ikke ledere som er mer opptatt av sitt eget omdømme enn virksomhetens ve og vel.

Skiforbundet er kanskje selve symbolet for norsk «Heia- kultur» og omdømmehysteri. Hvor man nesten bare føler seg positivt sekundert og berørt når man ligger i tet. De som "berøres" i skiforbundets domene, har antagelig en godt innarbeidet fryktkultur. Frykten for ikke å være i tet.

Varsles det om «is i rubben» eller muligheter for dopinganklager sjelver støtteapparatet helt ned til smørebua. En god erstatning for å rope «Heia heia heia» blir da: «Det var ikke meg!» Det finnes unntaksvis folk i dette forbundet som har hatt mot til å varsle om ukultur. Dagens ledere i dette forbundet har jo observert hvordan varslerne ble behandlet. Varslingen gikk galt. Veldig galt.

    Som overskriften antyder kan varslerne være talentenes kanarifugl.

For hundre år siden var arbeid i en kullgruve var farlige saker, både for liv og helse. Gruvearbeiderne

var daglig utsatt for faren for ras. De kunne falle ned stiger og gruvesjakter, og alt kullstøvet kunne gi store lungeproblemer. I tillegg var det også en konstant fare for gassforgiftning. Det kunne være gasslommer i kullet, og gassen kunne være vanskelig å oppdage før det var sent!

Straks sangen stoppet eller kanarifuglen ble liggende på bunnen av buret var det fare på ferde. Sjansen for at det var farlige gasser i gruva var stor og det var bare for gruvearbeiderne å komme seg unna fortere enn svint. Så lenge man var i nærheten av en levende kanarifugl var man trygg. Det er liten tvil om at kullgruvene ville hatt flere ulykker om det ikke hadde vært for den noe ufrivillige innsatsen til alle kanarifuglene.

Jeg tenker at varslere i bedrifter ligner, i sin misjon, på kanarifuglen. Talentene føler seg tryggere i omgivelser hvor varsling er ikke bare trygt, men også en selvsagt og velkommen del av kulturen i en bedrift. En viktig del av hvorfor bedriften skal i tet.

Et talent i norske bedrifter har gode muligheter for å bytte jobb. I motsetning til en internasjonalt fremragende skiløper. Det som ofte kjennetegner talenter er at de også er fremragende å stille svært brysomme spørsmål om det, bedriftene driver med. Det er min erfaring at mange bedrifter ikke tåler slik oppførsel. I særdelsehet statlige og kommunale virksomheter.

    Alle virksomheter er som en skjør bygning. Det er lettere å legge dem øde, enn man tror. Vi må forsvare den mot jeg- ledere som vil ødelegge vi- folket.

Vi er Staten

Dagens debatter om varslere, transparens og demokrati, er paradokser på løpende bånd. På den ene side skal vi nå lage nasjonale retningslinjer for å bedre varslernes kår. Og samtidig forsøker politiske krefter å skape mer hemmelighold om f.eks kommunale beslutningsprosesser med nye lovforslag. Man kan undre seg hvem statsapparatet er blitt til for.

I kommune-norge har jeg opplevd «Heia- kulturen» og omdømme- hysteriet bli temmelig burleskt. Lokalpolitikere og virksomhetsledere som danser polkapolonese rundt pengesekken. Fordi disse kommunale lederne ikke blir oppfattet bedre enn sin forrige bevilgningsrunde. Slik en skihopper ikke regnes som bedre enn sitt forrige rekordhopp. Derfor velges ofte ikke talenter til å jobbe der. De blir farlige. De stiller for mange plagsomme spørsmål. I et miljø hvor talentens virksomhet ensidig er rettet mot det å utvikle billigere (les dårligere) tjenester/tilbud skjer det destruktive endringer i et talentfullt hode. For å utvikle og få fullt utbytte av et talent kreves det åpent miljø hvor det er mulig å bryte barrierer. Gå nye veier.

    Sitat fra en kommunal leder: Her i kommunen heier de på meg jo dårligere tilbud jeg greier å lage. OG hvor lenge jeg sitter i ro og holder munn! ....Om ting som får det til å skake i meg. Skjønner du?  I forrige uke, vimset sjefen min himmelfallen forbi meg med i et papir i hånden og beklaget: «Hvor er alle talentene, når jeg trenger dem!?!» ......Talenter, her???

For to år siden var min oppfatning av varslerens lodd var dårlig. Jeg har faktisk ennå ikke møtt en varsler som ikke har hatt negative konsekvenser. Etter at det har blitt varslet om alvorlige forhold der de jobbet. Det er faktisk slik at det kreves stort mot og/eller naivitet å varsle under mange typer regimer. Jeg vil samtidig forsøke å hjelpe folk med å se konsekvensene. For varsleren kommer til å få det mye tøffere fremover!

Til talenter kommer jeg til å si at de bør studere varsler- kulturen nøye før de tar jobb i en bedrift som ønsker å utvikle talentene til vedkommende.

    Let etter kanarifugler som får lov å kvitre