06 januar 2020

Den gamle mannen, kvinnen og skyggene

For mange år siden, bodde jeg i en annen by.
Historien jeg jeg forteller handler litt om en
gammel klok mann som bodde like nedenfor,
i denne byen og om en sang.
Og den handler litt om skygger og alt det der.


Noen ganger møtte jeg denne mannen daglig.
Andre ganger sjelden. Han var en høy mann.
Jeg tenkte at gamle Abraham Lincoln, måtte
ha lignet ganske mye på denne mannen.

Denne gamle mannen hadde ikke høy flosshatt.
Men en velbrukt, gammel skipperlue.
Under hatten, på denne store mannen,
var et trekantet værbitt fjes
med grått hår og skjegg.
Med støtte av en stokk,
bevegde han seg sakte
men bestemt gjennom
smugene der vi bodde.

På vei mot havnen.
Og jeg bare ante,
at han gikk med store smerter.
Og tenke at han stadig
var på en av sine siste turer.
Han hilste alltid, meget vennlig.
Nesten anerkjennende.
Han gjorde meg stolt.
Og jeg tenkte:”Noen ganger er det helt, ålreit…”
For når jeg tenker tilbake,
var nok disse møtene mellom oss,
kanskje en gjenkjennelse av skygger.
Eller traumer, om du vil.

Jeg var nok en svært plaget mann,
jeg også.
Men jeg visste, at når
jeg satt ved ror- kulten,
en soloppgang,
inn i lune Papper,
med rykende kaffe
med gruten på bunnen,
DA, kjente jeg på litt ro
og ørlite lykke.

Kun avbrutt av måker.
Som ville ha frokosten min.
Det er nettopp disse måkene
jeg har blitt mer klar over,
i den senere tid.

Som skal ha!

Jeg forstår dem bedre nå.
Jeg har nemlig også, vært en måke.
Stadig i lufta. På leting etter smuler.
Eller kjærtegn, om du vil.
Sammen med de andre måkene.
Hvordan tenker du DET, gikk?
Du vet:"Måker!"
Gjennom alle disse årene
har jeg lett
dypt og iherdig
etter et sted,
hvor jeg kunne legge fra meg
alle disse forferdelige skyggene.

Slik at solen kunne få skinne,
litt oftere. Kjenne meg
til tider, tilfreds.

Omsider fant jeg frem.

Det var en helt spesiell kvinne, som viste vei.
Jeg møtte henne i lufta, for mange år siden.


Å kjenne skyggene bli skylt ut av kroppen min,
er en meget spesiell følelse.
Det er som å få vilje til “alt i livet” tilbake.
Jeg slipper å gå så grundig
"på felgen" i prosesser.
Ofte til ingen nytte.

Og når jeg nå begynner å forstå
det uendelige tomrommet,
disse skyggene etterlater seg i meg,
opplever jeg,
at jeg reiser meg,
sterkere og klarere,
enn noen gang.

Jeg sier ikke lenger NEI til måkene,
istedet sier jeg JA til meg selv.
En stor forskjell. Som gir mer mot
til å være sårbar.


Og så tenker jeg, på den gamle mannen.
Som er borte nå.

Mens jeg sitter på trappa og holder rundt kvinnen,
med rykende varme kaffekopper.
Og blir kjent med en dypere og anerkjennende ro
og kjærlighet.