I skyggen av Abra kadabra

Et lydløst tonedikt

I det dunkle teppet av stjerner, der mennesket, planetens kronjuvel av intelligens og makt, danser sin skjebne som en marionette i usynlige tråder, lurer en symfoni av undertrykkelse vevd av skygger og løgner. Forestill deg en verden der frihetens vinger klippes ved roten som blader i høstvinden, der sjelens flamme slukkes før den engang har tent som en gnist i regnet

Denne poetiske reisen dykker inn i en hypotetisk kunst av dominans – en vev av lenker smidd i illusjonens smie, der hvert ledd er en metafor for tapt essens. Som en storm som hvisker søte løfter før den river alt i filler, som en elv som lokker med sitt speilbilde bare for å drukne den tørste, begynner kontrollen med å rive oss fra kjærlighetens varme hjerte, 

det indre kompasset som leder oss hjem

 Hør ekkoet av dystopiske drømmer, fra Orwells nattsvart overvåkning til Huxleys søte gift, mens vi maler et bilde av menneskets fangenskap, en fangekjeller der lyset kun er en illusjon av måneskinn 

Å, den ømme alderen der øynene først åpnes for verdens under som blomster i morgengryet! Men hva om vi, som grusomme gartnere med giftige hender, bøyer de spirende sjelene bort fra solens stråler, tvinger dem inn i normenes tornekrone? 

Fra det øyeblikket de små føttene trår inn i forståelsens rike, skyver vi dem inn i et labyrint av normer, der å være unik er en synd mot det kollektive kor, en diger ulv blant sauer som må temmes

 “Vær som oss,” synger det digitale tårn i en monoton melodi, mens det vrir deres biologiske essens til en gåte av usikkerhet, en knute av tråder som aldri kan løses. 

Endre deg, visker det forførende som en sirene i stormen, og lykken vil følge – en løgn som et speil som knuses i tusen biter av selvforakt, fragmenter som skjærer dypt inn i sjelen

Utdanningen, denne kolossale og komplett meningsløse festning av kunnskap bygget som en borg av forakt og regler, blir et bur der fuglene læres å glemme å fly, der vingene blir svinebundet med usynlige lenker. Fra fem soloppganger til voksenhetens tåke, tvinges de inn i dens haller, der bare de utvalgte ord fyller luften som et ekko i en tom hule

Tester som piskeslag hamrer inn sannheten, til den blir deres egen puls, en rytme av konformitet som trommer ubønnhørlig. Tør de hviske en egen tanke? Da faller ydmykelsens hammer som torden fra en skyfri himmel, knuser spiren av opprør som en blomst under støvelen. Historien, den gamle vismann kledd i blodige kapper, misbrukes som en dolk: 

“Se deres forfedres blodige vandring!” roper den, mens nyhetene maler dagens lerret i nyanser av tragedie, en palett av mørke farger der håp er en falmet skygge

Fryktens skygger vokser lange som trær i skumringen, og mistroens frø spres som ugress i en hage – mennesket, en tilfeldig gnist i kosmos’ tomhet, en dråpe i et endeløst hav uten skaper, uten mening, uten anker. Hvem våger da å stille spørsmål ved murene som omgir dem, disse usynlige festninger 

Lytt til sirenesangen fra skjermene, der idoler av kunstig gull lokker oss inn i en evig jakt på perfeksjon som en ørkenvandrer etter et fatamorgana. De står der, skulpturer av luft og lys, og hvisker: “Se, slik ser lykke ut!” 

Våre egne ansikter falmer i sammenligningen, en storm av misnøye som river sjelen i filler som høstløv i vinden. Digitale luftslott, som edderkoppnett av avhengighet spunnet av usynlige edderkopper, rangerer oss i tall – følgere som stjerner på en falsk himmel, en konstellasjon av illusorisk glans

Egenverd blir en flyktig sky, jaget men aldri fanget, mens vi drukner i en elv av uendelig lengsel, strømmen som bærer oss bort fra vårt sanne jeg

Pengenes kalde grep strammer seg som en slange rundt halsen, en pyton som kveler sakte mens den lover beskyttelse. Et samfunn der gullstrømmen i hemmelighet bare flyter til de få som elver til havet, mens massene vader i kampens gjørme, en myr der hvert skritt synker dypere

Penger, den falske guden tronende på et alter av grådighet, trones som livets kjerne, men veiene til rikdom blokkeres av tornekratt, barrierer av usynlige piggtråder

Dager slukes av arbeidets mølle, en evig karusell som spinner oss rundt i svimmelhet, beskatningens tyngde bæres som en usynlig byrde –

 “Til ditt eget beste,” synger løgnen søtt som honning fra en bikube full av bier med giftige brodder. To dager av frihet, som drypp av nektar i ørkenen, lokker med belønningens illusjon, mens giftige eliksirer flyter i sosiale strømmer som forgiftede elver

Vår næring, pumpet full av sødme og hemmelige lenker, lokker som en forbudt frukt i Edens hage – billig, blendende, dødelig, en eple som forgifter fra innsiden. Sykdommens skygge følger som en trofast hund, og medisinens maske dekker bare smerten som et plaster på et åpent sår, mens lommen tømmes i en evig vals av forbruk og fortvilelse, en dans med døden i forkledning

Og i kaosets hvirvelvind, der lyn splitter himmelen som kniver gjennom silke, sår vi frøene av splid som ugress i en eng av enhet. Skyld fordeles som giftige piler fra en usynlig bueskytter, stereotypier reises som murer mellom hjerter, høye vegger av fordommer som skygger for solen

Vend dem mot hverandre, i en dans av hat og frykt – rase, tro, rikdom som sverd som kløyver enheten som en øks gjennom tre. 

Selv i øyeblikk av lys, sniker mørket seg inn som en tyv i natten, sikrer at ingen flamme brenner lenge nok til å lyse veien til frihet, en sti overgrodd av tornebusker

Men hør, 

i dette mørkets symfoni, et hvisk av håp som en morgenfugls sang gjennom tåken

Som en fugl som bryter buret med vingene av ild, som en elv som bryter demningen og flommer fri, kan vi vekke sjelens flamme

Still spørsmålene som ekkoer i vinden, omfavn mangfoldets regnbue som en bro over alle kløfter, og vev tråder av ekte kjærlighet som et teppe mot kulden

Menneskets essens er ikke lenker, men vinger – intelligens som stjerner som leder i natten, makt som elver som former landskapet

I poesiens rytme, i engasjementets ild som en bål som varmer samfunnet, finner vi veien hjem

La oss danse oss fri fra skyggene, bryte illusjonens speil, og gjenvinne himmelen som vår egen, en uendelig blåvidde der friheten svever som ørnen

- en dans med døden - i forkledning -

hvor eneste virksomme forsvar er kjærlighet