Fenomenet "Tåke i hjernen" hos krigsinvalide, kommer som regel fra syndromet: "Post Traumatic Stress Disorder" (PTSD) som er meget hemmende for skadde soldater i et livsløp. Jeg har studert dette fenomenet inngående i snart 30 år. Fordi mitt liv har blitt hemmet av det. Jeg fikk PTSD etter å ha blitt rammet av mange forferdelig hendelser i Libanon. Der tjenestegjorde jeg som FN-soldat når Israel invaderte landet "enda en gang". Jeg ble soldat for FN, for å forhindre at krigen i Midtøsten, spredte seg. Vi ble en skanse, langt unna. For at resten av folket, skulle slippe denne tåken.
Dette er soldatens kall.Hvis du kunne være med meg i et tanke- eksperiment? Kunne vi kanskje si, at et meget skadelig virus kan ha invadert vårt land, våre hjem og våre kropper. Det kunne beskrives som en krig? Som foregår i våre kropper for å ikke bli rammet av lidelse, død og elendighet. Vi alle har forskjellige måter å takle slike trusler på. Mange velger å ignorere farene. Mange blir svært bekymret, for denne usynlige fienden. Våre skygger fra barnsben av, er en essensiell komponent i reaksjonsmønsteret, til trusselen. I møte med et kanskje, dødelig virus. Viruset truer også våre samfunns- strukturer. Og kan permanent skade opparbeidede privilegier og plattformer, vi er blitt godt vant til å leve på. Den utrolige endringen i samfunnsaktiviteten og informasjons- strømmen gjør oss etterhvert, helt utmattet. Vår manglende tilstedeværelse i samfunnet gjør oss derfor sårbare. Vi mennesker fungerer ofte best på autopilot, og kan tenke i veldig små, standardiserte bokser. Og nå har folk blitt tvunget til å tenke langt utenfor boksen.
Min erfaring er, at vi kan dele (svært foreklede) hovedtendenser våre medmennesker har, inn i tre hovedgrupper:
- Den første gruppen ser på seg selv, som "seirende over viruset" og krever beundring for sitt mot og sin styrke. Disse vil antagelig prøve å avdramatisere trusselen, og få andre som er redde til å føle seg som svake. Og legge skylden for spredningen av ulykke, på alle andre enn seg selv.
- Den andre gruppen er svært opptatt av sin egen sikkerhet og går langt i å beskytte seg og sine egne. Så langt, at det kan virke veldig rart på andre. De vil antagelig overdrive trusselen.
- Den tredje vil være mest opptatt av å ikke tape noen av sine kjære og tror at kjærlighet og samhold er selve nøkkelen for overlevelse. Disse vil antagelig bruke trusselen, til å føle seg mer elsket.
Felles for alle gruppene er at de i krisetiden og senere, kan ofte få noen av "soldatens" helt spesielle og manglende psykologiske handlingsrom. Uten å være særlig klar, over dette. Mange vil ha opplevd hjernetåke. At de mister sin stramme kontroll, av tid. At dagene "flyter inn i hverandre". At de får "tunnel-syn". De våkner uopplagt om morgenen. Rutiner som var viktige for individene og grupper, får mindre oppmerksomhet. De blir årvåkne på situasjoner de knapt ofret en tanke før krisen. De føler seg utladet og avmektig.
I Forsvaret har man lært seg metoder for å unngå for store konsekvenser av slik endring i organismene. De sørger for rutiner for ernæring, hygiene og hvile. Drill og stramme tidsplaner for alt. En detaljstyring av den stridende soldatens hverdag. Og doktrinen, sørger for at soldaten alltid er mentalt forberedt for strid ("Til Valhall!").
Slike ekstreme systemer, passer dårlig inn i et samfunn som skal bygges av samarbeid, kjærlighet og tillit. Hvor vi skal leve - og ikke bare overleve. Vi trenger ikke mer regler, lover og formynderi. Da blir samfunnet avskåret fra selve kreativiteten vi trenger for å møte morgendagens utfordringer på en måte som gagner alle.
Det er ikke mulig å stikke et potent våpen i lufta og gaule:"Hourrra!". I stedet, må de fleste gjøre så godt de kan med de mulighetene de har. Og ta inn over seg, at mot viruset, har de ingen annet våpen enn hvite blodlegemer og immunitet i flokken de er en del av.
Det kan være en ide, å kanskje finne ditt indre mantra, for å gi dine hvite blodlegemer et skikkelig hurra :)
De fleste kommer ut av tåka, når befolkningen tror at trusselen er over. Og det vil ta tid å re-orientere seg etter denne krigen. Jeg håper at folk har lært noe av denne "krigen". At hele samfunnet ser meget nøye på sine verdier. Hvilke verden de vil leve i. Hvilke livsmønstre og ting som blir med videre. Hva vi ikke trenger mer.
Akkurat som soldatene, vil mange folk flest være plaget av PTSD- symptomer, i lang tid etter truslen er borte. Mer om covid og PTSD
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar