Anekdote om fellen og julen

Ei mus, fra ei lita bygd nær Jøsvold, kikket gjennom sprekken i veggen på første adventskvelden for å se på da den fjonge storbonden "JøsaKnut" og hans kone skulle åpne en ny pakke fra byen. "Hva slags godsaker kan denne inneholde?" undret musa. Da musa oppdaget at det var ei musefelle, ble den meget oppbrakt. Den pilte tilbake over tunet til låven, og skrek ut advarselen: "Det er ei musefelle i våningshuset! Det er ei musefelle i våningshuset!"

Den fornemme Kyllingen klukket og pep, løftet hodet og sa: "Jaja, Morten Mus, æ kain se at dette er en alvorlig bekymring for dæ, men det er uten betydning for mæ. Sjå, æ bryr mæ!?" Og så sparket den sagflisa bak seg.

Musen stakk over til Grisen og fortalte ham: "Det er ei musefelle i våningshuset! Det er en musefelle i våningshuset!" Grisen sa, meget sympatisk: "Æ(snork) e så veldig lei meg, Morten Mus, men det der e det ingenting Æ (grynt) kain gjørra nokka med. Ainna enn å be. Vær du trygg, på at du e i mine bønna."

Musen småløp så, over til Kua og sa: "Det er ei musefelle i våningshuset! Det er en musefelle i våningshuset!" Kua svarte indignert: (Mouu!) Ka fasjken!? Æ beklage så møøøøe, men æ meste ittno drøvtygging av sånne grunna."

Så dro musen tilbake til våningshuset, nedslått og alene, for å studere bondens musefelle.

Den samme natten hørte man en lyd i hele våningshuset - som lyden av en musefelle fanger sitt bytte. Bondens kone sprang opprømt og spent ned for å se hva som ble fanget. I mørket, oppdaget hun ikke at det var haletippen til en hoggorm som fellen hadde klappet til. Den skrekkslagne ormen bet bondens kone i nesen. Bonden måtte i all hast ha henne til doktern. Hun kom hjem igjen, samme kveld, med en alvorlig feber.

Bonden visste at fersk kyllingsuppe var den beste behandling for få feberen med. Så bonden tok kappøksen bortover det snødekte tunet for å skaffe suppens viktigste ingrediens. Men hans kones illfarenhet bare fortsatte, slik at venner og naboer kom til å sitte med henne døgnet rundt. For å holde disse med mat, slaktet bonden grisen. Bondens kone ble bare verre og omkom etter alle påkjenningene på Julaften. Det kom så mange folk i hennes begravelse, at bonden måtte slakte kua for å få nok kjøtt til dem alle i gravølet.

Morten Mus betraktet det hele fra sin sprekk i veggen med stor sorg og undring. Så neste gang du hører at noen står overfor et problem, og tror det ikke angår deg, husk: 

Når en av oss er utsatt, er vi alle i fare. Vi er alle involvert i denne reisen, som kalles livet. Vi må holde et øye med hverandre og gjøre en ekstra innsats for å oppmuntre hverandre. Hver av oss er en viktig tråd i en annen persons billedvev.

Bry deg om flokken din.
God Jul!