Min gamle venn, Doktor Sun Fei

Jeg tror kanskje Sun Fei så slik ut.

Jeg hadde allerde flere svært spennede ekspedisjoner, i all slags vær og lys, bak meg i nordlandsperlen Ramsund. Stedet som mange mener at skulle være lekegrinda som Gud forlot i avsky og redsel. Som Djevelen, noe senere, knuget hardt til sitt bryst.

Der vokste jeg opp og utviklet en uvanlig stor nyskjerrighet. Til slik nyskjerrighet må det da følge en god porsjon kreativitet og mot?

De mange og omfattende leteaksjonene var vel et tydelig bevis for min uvanlige utforsknings- trang. En gang skal jeg ha blitt forhindret av uforstandige foresatte på vei til å krysse Storelven flere kilometer fra hjemmet, for å besøke brukseier Fjelldal. Som den gang, hadde utsalg av alt det en liten oppdager som meg kunne ønske seg.

På en annen av disse ekspedisjonene møtte jeg min gamle venn Doktor Sun Fei. En lut og ganske nærsynt asiat som jeg tror jobbet som lege i bygda. Sun Fei var antagelig også svært overtroisk og mørkeredd. Og dette bød ham på mange utfordringer i den polare mørketiden.

Jeg hadde på den tiden, rukket å runde tre år og tre måneder. Jeg var en herdet kar. Som selv mitt store ideal, Nansen, ville vært stolt av. Folk sa at jeg var "meget grov i målet....".  ".....For å ha slik et vakkert åsyn" "..en liten prins" husker jeg gamle enkefru Gladbakk fortalte. Både fruen og doktoren førte lange og viktige samtaler med meg. Hver for seg, selvfølgelig. Fruen var tidligere ballerina og sangerinne uten at stemmen hennes eller trinnene røpet dette lenger. Hun luktet som regel som en skotsk korvett gjør, etter "et par døgns landligge i Lissabånn". Hun kritiserte alltid min mor for å kle på meg for mye klær. "Guttungen ser jo ut som en ullball!" beklaget hun.

Denne kvelden var nok Sun Fei på vei til Steinbakken, for å utføre en av sine livsviktige medisinske konsultasjoner. Det var et nesten uvirkelig snøvær. Og mørkt som i en sekk. Jeg hadde tatt en pust i bakken ifm bestigningen av et enormt og vakkert snøfjell. Noen, uinnvidde, ville sikkert kalt dette en brøteskavl. Og satt å drakk medbrakt rød saft fra en lommelerke som jeg hadde "lånt" av nestensopranen. Jeg hadde fin sekk med mange nyttige ting i. Knapper, hyssing, lommetørkle og en halv foldekniv. For, en kunne aldri vite?!

Bussen, Far og Holger Hansen

Oppi veien så jeg en liten figur som hadde ei stor legeveske, komme nedover veien. Føttene hans gikk kjempefort men ikke veska. Han så ut som en snømann. Tenke seg til, å møte en vaskeekte avskyelig snømann! Det var ikke før han var nesten forbi meg, at jeg gjenkjente ham.

Og jeg ropte ut med min mektige røst: "Haaaiiii, Sun Fai!". Min lykke over å ha møtt en velkjent eventyrer og meningsfelle, på min ekspedisjon denne kvelden ble kortvarig. For Sun Feis kropp frøs til, noen sekunder. Og så satte han på sprang den motsatte veien. Sun Fei ble etterlyst den kvelden, men møtte ikke opp før det igjen lysnet av dag. Med nye bukser og mistenkelig blikk skal han ha fortalt om sitt møte med "Gammel- Erik". Det var antagelig ingen som egentlig forsto hva jeg og Sun Fei hadde opplevd den kvelden. Annet enn enkefruen. Men ettersom at hun aldri var særlig edru, var det ingen som trodde noe på den historien heller.

· · · Del · Slett