Som en underlig gråsprengt en
tenker man tilbake på sine slag
At man sto dem av på egne ben
til et skremmende ubehag
Vi har grått mange skjær og holmer
berget salt i de jævligste stormer
alene har vi stått
selv når alt var bare skrått
Til og med blod i flommer
og den døde sommer
måtte stå for noe annet
som aldri ville krysset vannet
I en verden der alt vil vinne
kan vi tryggest se havseiler-
drømmen forsvinne
langt derinne
I en kvinnes sjød
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar