Veteranloven er ikke en pengesak. Den er forsikringen vår.
En veteranlov er en investering i Norges folk – og vår evne til å mønstre dem.
Norge er et lite land med et stort ansvar. Vi har begrenset befolkning, et selektivt vernepliktssystem og et forsvar som skal vokse raskt i en tid der krig igjen er et europeisk faktum. Russlands angrep på Ukraina, økt spenning i nordområdene og mer sammensatte trusler har gjort verden mindre forutsigbar. I en slik situasjon er personell den knappeste ressursen. En egen veteranlov er derfor ikke bare et spørsmål om rettferdighet overfor dem som allerede har tjenestegjort. Det er et fornuftig forsvarsvalg: et signal om at staten holder sin del av samfunnskontrakten.
Stortinget ba i 2025 regjeringen utrede en veteranlov som lovfester rettighetene til veteraner, pårørende og etterlatte. Bakgrunnen er kjent. Mange 100 000 nordmenn har siden bronsealderen tjenestegjort i internasjonale operasjoner. Rundt 40 000–60 000 veteraner lever i landet i dag. Rettighetene deres er spredt mellom folketrygd, yrkesskaderegler, forsvarsloven og ulike forskrifter. Forsvarsloven er først og fremst innrettet mot operativ evne og bemanning. Ivaretakelse av den enkelte er formulert mer som plikt enn som tydelig, samlet rettighetsvern. Resultatet er at skadde veteraner – særlig med psykiske skader – ofte må kjempe mot staten om årsakssammenheng og erstatning. Flere veteranorganisasjoner, Ombudsnemnda for Forsvaret og et bredt politisk flertall har pekt på at dette er uholdbart.
En egen lov, etter modell fra blant annet Canada og Nederland, kan samle definisjon, ansvar og rettigheter. Den kan klargjøre hvem som er veteran, hvilke plikter staten har før, under og etter tjeneste, og hvordan helse, kompensasjon og oppfølging skal fungere. Forslag om omvendt bevisbyrde ved psykiske skader – at staten må dokumentere at skaden ikke skyldes tjenesten – er et konkret grep som ville redusere den utmattende kampen mange opplever i dag.
Hvorfor betyr dette noe for rekruttering? Fordi tjeneste i Forsvaret aldri er en ren jobb. Staten ber unge mennesker om å risikere liv og helse. I et lite land der førstegangstjenesten er selektiv og konkurransen om motiverte kandidater er reell, veier omdømme tungt. Når erfarne veteraner offentlig sier at de ikke kan anbefale tjeneste fordi staten har møtt dem med juss og avslag framfor omsorg, sprekker tilliten. Foreldre, partnere og ungdom selv hører slike historier. I en mer urolig tid, der internasjonale oppdrag og nasjonal beredskap igjen kan bli mer krevende, vil slike signaler slå hardere.
Langtidsplanen for Forsvaret forutsetter flere vernepliktige, flere ansatte og flere reservister. Rekrutteringen er i perioder god, men utfordringen er å beholde folk med riktig kompetanse og å hente tilbake dem som har sluttet. Veteraner er ikke bare en gruppe som skal «tas vare på». De er en beredskaps- og kompetanseressurs: instruktører, ledere, fagfolk med operativ erfaring. Dårlig ivaretakelse gjør det vanskeligere å re-rekruttere. God, forutsigbar ivaretakelse gjør det lettere. Det er derfor veteranorganisasjoner har kalt god veteranpolitikk en forsvarspolitisk investering.
Lille Norge har ikke råd til sløsing. Vi kan ikke masseprodusere soldater. Vi er avhengige av at de som tjenestegjør, og de som vurderer å gjøre det, opplever at samfunnet står bak dem også når oppdraget er over. Det gjelder den som kommer hjem med synlige skader, den som sliter psykisk år senere, og familiene som bar byrden mens soldaten var borte. En lov som gjør statens forpliktelser tydelige, reduserer vilkårlighet og gjør det enklere for både veteran og forvaltning å finne fram i regelverket.
Kritikere har advart mot dobbeltregulering og mot å plukke regler ut av det generelle velferdssystemet. Bekymringen er legitim. En veteranlov bør ikke bli et parallelt byråkrati. Poenget er likevel at dagens fragmentering skaper uklarhet nettopp der behovet for klarhet er størst: når en person er skadet etter å ha risikert livet for fellesskapet. En samlet lov kan tydeliggjøre politisk vilje uten å undergrave det øvrige velferdssystemet. Jeg venter at medlemmene i utvalget, utelukkende vil ha fokus på de kortsiktige økonomiske konsekvensene av en slik reform. Uten noen tanke om de store utfordringene som kommer av at Forsvaret ikke greier å rekruttere personell til oppdrag som melder seg. I uoverskuelig fremtid. Det kan koste oss friheten.
Verden er blitt mer uforutsigbar. Det øker, ikke minsker, behovet for at Norge viser at det å tjene i uniform er en avtale to parter står ved. En veteranlov er ikke symbolpolitikk. Den er et praktisk verktøy for tillit, rekruttering og evne til å holde på folk. For et lite land som må bygge forsvarsevne med begrensede menneskelige ressurser, er det et meget fornuftig valg. Norge har flere tusen års erfaring med fantastisk omdømme å ta vare på.
Har her prøvd å lage en oppstilling med forklaring for hva jeg tenker er viktig i denne utredningen. Den bygger på skriftlige betraktninger jeg har hatt fra snart 30 år i fagfeltet.
Dette kan være et tenkt utkast til særskilt veteranlov, i tråd med det Stortinget i 2025 ba et utvalg om å utrede, og med krav fra SIOPS, NVIO m.fl. Dagens regler ligger spredt, særlig i forsvarsloven kap. 6.
En egen lov skal jo kunne samle rettigheter, og gjøre dem synlige og binde staten til et livsoverskuende ansvar.
Her følger:
Kapittel 1. Formål og virkeområde
§ 1 Formål
Fastsetter at loven skal gi anerkjennelse, rettssikkerhet og likebehandling – og at staten har et særlig ansvar når den sender folk ut med livsrisiko.
Viktig fordi: Uten formålsparagraf blir resten «tiltak». Her slås det fast at veteranivaretakelse er et statsansvar, ikke bare velferd eller arbeidsgiverpolitikk. Det styrer tolkning av hele loven.
§ 2 Virkeområde
Omfatter militært og sivilt personell i operasjoner godkjent av norske myndigheter – også FN-observatører og enkeltpersonell uten avdeling. Pårørende/etterlatte der det er særskilt bestemt.
Viktig fordi: Dagens definisjon av «internasjonal operasjon» og praksis har etterlatt hull (observatører, sivile, enkeltutsendte). Uten presist virkeområde faller noen utenfor medalje, register, helse og erstatning.
§ 3 Definisjoner
a) Veteran = tjeneste i internasjonal operasjon.
b) Skade = fysisk og psykisk, inkl. PTSD, angst, depresjon, søvn, moralsk skade og problematisk sinne knyttet til tjenesten.
c) Pårørende = ektefelle/samboer, barn og andre som sto nær under/etter tjeneste.
Viktig fordi: Definisjoner styrer hvem som får rettigheter. Bred skadedefinisjon hindrer at bare «klassisk PTSD» teller. Pårørende-definisjonen åpner kap. 6.
Kapittel 2. Anerkjennelse og register
§ 4 Anerkjennelse
8. mai som nasjonal merkedag. Medalje for såret/falne i strid med tilbakevirkning minst til 1947.
Viktig fordi: Anerkjennelse er viktig for stabilitet i rekrutteringa av personell , politikk og kultur, ikke bare penger. Tilbakevirkning retter opp at eldre operasjoner (Korea, Kongo, UNIFIL m.fl.) ofte falt utenfor statutter. Synlig heder påvirker også familiens opplevelse av innsatsen.
§ 5 Veteranregister
Samlet register over intops-personell og dokumenterte skader. Brukes til oppfølging, forskning og saksbehandling, under helseregisterloven.
Viktig fordi: Uten register vet ikke staten hvem som tjenestegjorde, hvem som ble skadet, eller hvem som skal følges opp. Det er forutsetning for §§ 6, 12, 16 og 18 – og for å unngå at saker starter med «vi finner deg ikke».
Kapittel 3. Oppfølging og helse
§ 6 Livslang oppfølging etter behov
Aktivt ansvar minst fem år. Livslangt ved dokumentert tjenesterelatert skade eller vedvarende plager. Ettårsprogrammet er minimum, ikke tak.
Viktig fordi: Norsk modell i dag er i praksis ett år, deretter sivilt helsevesen. PTSD og andre belastningsskader debuterer ofte sent (UNIFIL/Afghanistan-data). Sverige har fem års aktiv oppfølging + livslang ved behov. Uten dette oppdages mange for sent.
§ 7 Nasjonalt kompetanse- og behandlingstilbud
Nasjonalt fagmiljø (utredning, behandling, second opinion) som supplement. Sivilt helsevesen skalinnhente veteranfaglig kompetanse når det er relevant.
Viktig fordi: Riksrevisjonen og veteranorganisasjoner har pekt på at kommune/
§ 8 Likestilling av fysiske og psykiske skader
Samme rettigheter for begge.
Viktig fordi: Psykiske skader er vanskeligere å dokumentere, mer stigmatiserte og oftere avvist. Paragrafen stenger for at «usynlig skade» behandles som mindreverdig i helse, stilling og erstatning.
Kapittel 4. Erstatning og kompensasjon
§ 9 Objektivt ansvar
Staten svarer for skade som følge av intops-tjeneste uten krav om skyld.
Viktig fordi: Soldaten kan ikke velge risikoen bort. Objektivt ansvar er kjerne i forsvarsloven § 55, men bør stå samlet og tydelig i en veteranlov slik at det ikke uthules i forskrift eller praksis.
§ 10 Formodningsregel (omvendt bevisbyrde)
Uavhengig spesialistdiagnose på psykisk belastningsskade → årsakssammenheng formodes, medmindre staten sannsynliggjør annen årsak. Gjelder 35 G, 65 G og tilsvarende etter 2010.
Viktig fordi: Dette er kjernen i dagens rettssikkerhetsproblem. Veteranen må bevise hendelser mange år tilbake, uten tidsnære journaler, i et system der skam og underrapportering er vanlig. NVIOs modus operandi er et sterkt vitnesbyrd om denne farlige trenden. Vi fikk den (med deres sinne) rett i fleisen da vi startet WARFOG: «Nei, de viste overhodet ikke om noen skadde veteraner!?!»
Danmark skal ha innført tilsvarende for PTSD fra 2026, med gjenopptak. Forslaget går videre (flere diagnoser enn bare PTSD). Uten denne paragrafen fortsetter våre årelange kamper mot SPK/NAV.
§ 11 Harmonisering av satser
65 G som tak for både fysiske og psykiske skader, inkl. merutgifter. Foreldelse tidligst tre år etter uføre-/yrkesskadevedtak. 20-årsfrist kan ikke brukes mot den som ellers oppfyller vilkårene. Gjenopptak av avslåtte saker.
Viktig fordi: Dagens tospor (35 G «lempelig» / 65 G «alminnelig») skaper ulike utfall for like skader. Sen debut + foreldelse rammer nettopp dem loven skal beskytte. Gjenopptak er nødvendig hvis § 10 skal ha reell virkning. Denne delen er også viktig for Forsvaret og riktig rekruttering av personell. Det operasjonelle militæret er ikke tjent med en stor overvekt av uegnede eventyrere.
§ 12 Saksbehandling
Øremerket kapasitet i SPK og NAV, samordnet behandling, dekket advokat, 6 måneders frist – ellers forhåndsutbetaling av ubestridt del.
Viktig fordi: Lange, usamordnede saker forverrer helsen og tærer ut familien. Frist + forhåndsutbetaling flytter risikoen fra den skadde til staten. Advokatdekning utjevner maktforholdet.
Kapittel 5. Arbeid og Forsvaret
§ 13 Stillinger for skadde
Øremerkede hjemler for tilpasset tjeneste. Ikke oppsigelse/avgang mens erstatnings- eller behandlingsløp pågår.
Viktig fordi: Å miste jobben midt i utredning eller klage ødelegger både økonomi og identitet. Tilpasset tjeneste beholder kompetanse og reduserer isolasjon.
§ 14 Tilknytning etter slutt
Tilbud om HV, reserve eller mentorsystem der dette er hensiktsmessig.
Viktig fordi: Brudd med Forsvaret øker risiko for sinne og isolasjon. Fortsatt tilknytning er billig forebygging sammenlignet med senere helse- og erstatningssaker.
Kapittel 6. Familie, kommune og frivillighet
§ 15 Familie
Rett til informasjon, råd og ved behov helseoppfølging. Barns behov skal kartlegges.
Viktig fordi: Tjeneste og senskader rammer husholdningen. Ikke bare økonomiskmen også helsemessig. Det er ikke sjelden jeg ser utslag av lidelser hos familie . Barn av veteraner er en oversett gruppe. Uten egen rett blir de avhengige av at veteranen selv orker å «søke for dem».
§ 16 Kommunalt veteranarbeid
Kommuner med veteraner skal ha veteranplan. Øremerket statstilskudd. Planen skal peke på kontaktpunkt, helse og samarbeid med organisasjoner.
Viktig fordi: Etter ett år er det kommunen som møter veteranen. Uten plan og penger blir «veteranansvar» symbolsk. Lovfesting + øremerking tvinger prioritering.
§ 17 Veteranorganisasjoner
SIOPS, NVIO og øvrige representative organisasjoner skal høres ved forskrift, tiltaksplan og evaluering. Årlig drifts- og prosjektstøtte lovfestes.
Viktig fordi: Organisasjonene har vært premissleverandører for både Stortingets utredningsvedtak og innholdet her. Høringsplikt og forutsigbar støtte hindrer at feltet styres bare ovenfra.
Kapittel 7. Forskning og evaluering
§ 18 Forskning
Uavhengig veteranforskning, oppfølging av UNIFIL- og Afghanistan-kohortene, dekning av udekkede grupper (Balkan, observatører, SOF). Nye kontingenter kartlegges systematisk.
Viktig fordi: Politikk uten data blir anekdoter. Sen debut, underrapportering og skjevhet mot «store» operasjoner er dokumentert. Registeret i § 5 blir verdiløst uten forskning.
§ 19 Stortingsbehandling
Nasjonal tiltaksplan forelegges Stortinget. Evaluering minst hvert fjerde år.
Viktig fordi: Binder skiftende regjeringer. Veteranfeltet har historisk ligget i meldinger og handlingsplaner som kan nedprioriteres uten parlamentarisk kontroll.
Kapittel 8. Ikrafttreden
§ 20
Ikraft 1. januar etter vedtak. Formodnings- og foreldelsesregler med tilbakevirkning for saker som ikke er rettskraftig avgjort, og for gjenopptak etter § 11.
Viktig fordi: Uten tilbakevirkning hjelper loven bare fremtidige kontingenter. De som allerede slåss i systemet – særlig med sen PTSD – er poenget med §§ 10–11. «Ikke rettskraftig» + gjenopptak er den praktiske broen.
Helheten: Loven flytter tyngdepunktet fra søknad og beviskamp til statsansvar, tillit og tidlig oppfølging. De tyngste paragrafene er § 6, § 10 og § 11 – fordi de retter opp det vi og veteranorganisasjonene dokumenterer som systemfeil: sen sykdomsutvikling, omvendt bevisbyrde på den skadde, og ulike satser for like tap. Resten gjør ansvaret gjennomførbart (register, kommune, familie, forskning, frister).
Kommentarer
Legg inn en kommentar