Utdrag
av en transkribering av en tilfeldig samtale jeg hadde med en kvinnelig
leder i en kommune ....
"Hva driver du egentlig med?" spør hun gumlende og smilende.
Jeg svarer: "Gestaltterapi!?!"
Hun: "Gestaltterapi?"
Jeg: Det er omtrent sånn, som sånn som "Mindfullness" - "Bare bedre"
(hun har akkurat sittet fortalt meg om et mindfullnesskurs de har holdt internt)
Hun: "Bedre? Jeg trodde Mindfullness var det beste for tiden?"
Jeg: "Sier du det?"
Hun: "Mmm!" (hun nikker tankefullt men bestemt)
- Pause
Hun: "Hvordan er "de gestaltgreiene" så mye bedre?"
Jeg: "Tja, du vet jo at man, i Mindfullness forsøker å øke din oppmerksomme tilstedeværelse?"
Hun: "Jo?"
Jeg: "Ok - så har du fått øket oppmerksomheten din, da?" - "Hva da, da?"
Hun: "Ja, da er jeg mye mer oppmerksom!?!"
Jeg: "Hva skal du bruke all denne økede oppmerksomheten til?" eller bedre "hva gjør denne økede oppmerksomheten, med deg?"
- Pause (hun ser ned og tygger, tenker så det knaker)
Hun: "Aner ikke!... men det er kult da?" (hun ler usikkert og blir rød i fjeset)
Jeg: "Jeg tenker, at der Mindfullness slutter, der begynner gestaltterapien"
Jeg: "Du kan si, at vi driver med en slags (uten å virke flåsete) Meaningfullness!" "Vi sørger for at all denne nye oppmerksomme tilstedeværelsen gir mening i livene til folk "
Hun: "Åh. jaaa!" (hun reiser seg fort og uventet fra lunchbordet og starter å snurre en oppadrettet pekefinger rundt i store bevegelser)
Hun: "Ja, for det dukket "en masse greier" (Indignert trykk på ordet:" greier") opp i meg som jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med!?!"
"Finn deg en gestaltterapeut!" sa jeg og smilte lurt (triumferende inni meg)
Hun smilte lurt tilbake
