Hjertet viser vei

Vi er inne i en tid, både lokalt og globalt, hvor endringer vi ikke trodde skulle være mulig, kommer med en hastighet som ingen kunne vært forberedt på. Det finnes svært få kognitive mønster vi kan støtte oss på i møte med dette. Vi er omgitt av et bredt utvalg av nye og lammende redsler. Mange av dem, kunstig skapt.

Hva skal vi gjøre? Hva blir det neste?

Ord som "strøm-svik", "plandemi", "folke-helvetes-instituttet", "klyse-pakker", svirrer rundt i bakgrunnen av de etablerte medie- kanalene. Som illustrerer at folk flest er lei av å være kringsatt av usynlige trusler og fiender. Mennesker som har blitt, stiv av skrekk og bitterhet, har hatt en tendens til å i flokk få seg mobbe sine medmennesker til å gjøre ting de ikke ønsker. Særlig barn og ungdom, har fått ubegripelig dårlig behandling. De har i praksis "mistet" store deler av sin oppvekst.

Folk har opptredt som old-kristne "tuktemestere". Politikere og media har virkelig bidratt til å sette fyr under denne redselen og bitterheten. Politikere er valg til å passe på folkets interesser. De har ofte gjort, det helt motsatte. Og røyken som stiger ut av dette, lukter det kadaver av. Vi går nå ettehvert, heldigvis inn i tidsalder, hvor Machiavellis tanker ikke lenger har samfunnsdrivende verdi.

Jeg som menneske spør meg, om hva jeg skal tenke og tro?

Så finner jeg ut det ikke finnes noen som helst logikk i det som skjer rundt oss. Jeg føler meg maktesløs. 

I dag kom jeg til å tenke på en viktig person i mitt liv som ofte sa: "For meg har alltid hjertet vist vei". 

Det er ikke før i de senere år jeg, personlig, har forstått dybden i dette. Gjennom år med utvikling av psykologiske terapeutiske metoder, hvor folkene våre tar i bruk utvidet kollektiv tilstedeværelse (feltstøtter) i grupper, får terapeuten og klienten tilgang til et enormt sanseapparat og støtte for å jobbe med skyggene og traumene vi mennesker har. Denne metodikken gjør at gruppen kan heles mer, på en halv time. Enn hva tradisjonell terapi får til på ti- talls timer. Uten at klienten, blir fullstendig overveldet og utslitt. 

Nøkkelen er, etter min erfaring, de enorme kreftene og visdommen som åpenbarer seg, når folks hjerter åpner seg. Og kraften i kjærligheten fra hjertet, vi mennesker har til hverandre gir en enorm skaperkraft. Når vi mennesker åpner hjertene våre, virker det som, at vi får tilgang til en nesten ubegrensede krefter og kommunikasjon.

Og: "Hjertet vil alltid søke sannheten". Med samme forbløffende kraft.

Det jeg tenker skjer i verden, akkurat nå, er at hjertene til menneskeheten sammen vil ha frem sannheten. Ingen redsel vil lenger kunne stoppe dette. Nasjonalt kan dette dreie seg om hvorfor i all verden strømregningene denne vinteren, ble på 5000 framfor 1500, slik som i forrige vinter. Og hjertene våre godtar ikke lenger løgn. Veldig lokalt på øyene der jeg bor, kan det handle om løgnene rundt en ny fastlands- forbindelse, hvis utvikling er tuftet på mange usannheter. De nevnte tingene, er selvsagt støvfnugg i en større sammenheng.

I tiden fremover vil svært mange strukturelle oppdagelser gi store endringer i samfunnet. De aller fleste endringer kommer fordi, det de gamle systemene ikke lenger er formålstjenlige for naturen, mennesker og stor- samfunnet for øvrig. Jeg ser nå klart for meg, en verden som er på vei mot lynraske og radikale endringer bla. innen spiritualitet, utdannelse, finans, politikk, helse og teknologi. Den totale samfunnsrammen. De som har tusket til seg ubeskrivelig makt og finanser er svært redde for denne utviklingen. Med god grunn.

Hjertets kapasitet til å lede oss til sannhet, vil overaske folk.

Veldig!

Pandemi og hjernetåke

I 2002 var jeg en av initiativtagerne til organisasjonen WARFOG. Denne organisasjonen skulle bidra til å ivareta skadde soldaters helse og rettigheter, i samfunn som fornektet dem. Skadde soldater virket, den gang til å gå til grunne uten at noen ville løftet en finger. Samfunnet har blitt litt klokere som følge av denne virksomheten.

Fenomenet "Tåke i hjernen" hos krigsinvalide, kommer som regel fra syndromet: "Post Traumatic Stress Disorder" (PTSD) som er meget hemmende for skadde soldater i et livsløp. Jeg har studert dette fenomenet inngående i snart 30 år. Fordi mitt liv har blitt hemmet av det. Jeg fikk PTSD etter å ha blitt rammet av mange forferdelig hendelser i Libanon. Der tjenestegjorde jeg som FN-soldat når Israel invaderte landet "enda en gang". Jeg ble soldat for FN, for å forhindre at krigen i Midtøsten, spredte seg. Vi ble en skanse, langt unna. For at resten av folket, skulle slippe denne tåken.

Dette er soldatens kall.

Hvis du kunne være med meg i et tanke- eksperiment? Kunne vi kanskje si, at et meget skadelig virus kan ha invadert vårt land, våre hjem og våre kropper. Det kunne beskrives som en krig? Som foregår i våre kropper for å ikke bli rammet av lidelse, død og elendighet. Vi alle har forskjellige måter å takle slike trusler på. Mange velger å ignorere farene. Mange blir svært bekymret, for denne usynlige fienden. Våre skygger fra barnsben av, er en essensiell komponent i reaksjonsmønsteret, til trusselen. I møte med et kanskje, dødelig virus. Viruset truer også våre samfunns- strukturer. Og kan permanent skade opparbeidede privilegier og plattformer, vi er blitt godt vant til å leve på. Den utrolige endringen i samfunnsaktiviteten og informasjons- strømmen gjør oss etterhvert, helt utmattet. Vår manglende tilstedeværelse i samfunnet gjør oss derfor sårbare. Vi mennesker fungerer ofte best på autopilot, og kan tenke i veldig små, standardiserte bokser. Og nå har folk blitt tvunget til å tenke langt utenfor boksen.

Min erfaring er, at vi kan dele (svært foreklede) hovedtendenser våre medmennesker har, inn i tre hovedgrupper:

• Den første gruppen ser på seg selv, som "seirende over viruset" og krever beundring for sitt mot og sin styrke. Disse vil antagelig prøve å avdramatisere trusselen, og få andre som er redde til å føle seg som svake. Og legge skylden for spredningen av ulykke, på alle andre enn seg selv.
• Den andre gruppen er svært opptatt av sin egen sikkerhet og går langt i å beskytte seg og sine egne. Så langt, at det kan virke veldig rart på andre. De vil antagelig overdrive trusselen.
• Den tredje vil være mest opptatt av å ikke tape noen av sine kjære og tror at kjærlighet og samhold er selve nøkkelen for overlevelse. Disse vil antagelig bruke trusselen, til å føle seg mer elsket.

Felles for alle gruppene er at de i krisetiden og senere, kan ofte få noen av "soldatens" helt spesielle og manglende psykologiske handlingsrom. Uten å være særlig klar, over dette. Mange vil ha opplevd hjernetåke. At de mister sin stramme kontroll, av tid. At dagene "flyter inn i hverandre". At de får "tunnel-syn". De våkner uopplagt om morgenen. Rutiner som var viktige for individene og grupper, får mindre oppmerksomhet. De blir årvåkne på situasjoner de knapt ofret en tanke før krisen. De føler seg utladet og avmektig.

I Forsvaret har man lært seg metoder for å unngå for store konsekvenser av slik endring i organismene. De sørger for rutiner for ernæring, hygiene og hvile. Drill og stramme tidsplaner for alt. En detaljstyring av den stridende soldatens hverdag. Og doktrinen, sørger for at soldaten alltid er mentalt forberedt for strid ("Til Valhall!").

Slike ekstreme systemer, passer dårlig inn i et samfunn som skal bygges av samarbeid, kjærlighet og tillit. Hvor vi skal leve - og ikke bare overleve. Vi trenger ikke mer regler, lover og formynderi. Da blir samfunnet avskåret fra selve kreativiteten vi trenger for å møte morgendagens utfordringer på en måte som gagner alle.

Det er ikke mulig å stikke et potent våpen i lufta og gaule:"Hourrra!". I stedet, må de fleste gjøre så godt de kan med de mulighetene de har. Og ta inn over seg, at mot viruset, har de ingen annet våpen enn hvite blodlegemer og immunitet i flokken de er en del av. 

Det kan være en ide, å kanskje finne ditt indre mantra, for å gi dine hvite blodlegemer et skikkelig hurra :)

De fleste kommer ut av tåka, når befolkningen tror at trusselen er over. Og det vil ta tid å re-orientere seg etter denne krigen. Jeg håper at folk har lært noe av denne "krigen". At hele samfunnet ser meget nøye på sine verdier. Hvilke verden de vil leve i. Hvilke livsmønstre og ting som blir med videre. Hva vi ikke trenger mer.

Akkurat som soldatene, vil mange folk flest være plaget av PTSD- symptomer, i lang tid etter truslen er borte. Mer om covid og PTSD

Den gamle mannen, kvinnen og skyggene

For mange år siden, bodde jeg i en annen by.
Historien jeg jeg forteller handler litt om en
gammel klok mann som bodde like nedenfor,
i denne byen og om en sang.
Og den handler litt om skygger og alt det der.

Noen ganger møtte jeg denne mannen daglig.
Andre ganger sjelden. Han var en høy mann.
Jeg tenkte at gamle Abraham Lincoln, måtte
ha lignet ganske mye på denne mannen.

Denne gamle mannen hadde ikke høy flosshatt.
Men en velbrukt, gammel skipperlue.
Under hatten, på denne store mannen,
var et trekantet værbitt fjes
med grått hår og skjegg.
Med støtte av en stokk,
bevegde han seg sakte
men bestemt gjennom
smugene der vi bodde.

På vei mot havnen.
Og jeg bare ante,
at han gikk med store smerter.
Og tenke at han stadig
var på en av sine siste turer.
Han hilste alltid, meget vennlig.
Nesten anerkjennende.
Han gjorde meg stolt.

Og jeg tenkte:”Noen ganger er det helt, ålreit…”

For når jeg tenker tilbake,

var nok disse møtene mellom oss,
kanskje en gjenkjennelse av skygger.
Eller traumer, om du vil.

Jeg var nok en svært plaget mann,
jeg også.
Men jeg visste, at når
jeg satt ved ror- kulten,
en soloppgang,
inn i lune Papper,
med rykende kaffe
med gruten på bunnen,
DA, kjente jeg på litt ro
og ørlite lykke.

Kun avbrutt av måker.
Som ville ha frokosten min.

Det er nettopp disse måkene

jeg har blitt mer klar over,
i den senere tid.

Som skal ha!

Jeg forstår dem bedre nå.
Jeg har nemlig også, vært en måke.
Stadig i lufta. På leting etter smuler.
Eller kjærtegn, om du vil.
Sammen med de andre måkene.
Hvordan tenker du DET, gikk?

Du vet:"Måker!"

Gjennom alle disse årene
har jeg lett
dypt og iherdig
etter et sted,
hvor jeg kunne legge fra meg
alle disse forferdelige skyggene.

Slik at solen kunne få skinne,
litt oftere. Kjenne meg
til tider, tilfreds.

Omsider fant jeg frem.

Det var en helt spesiell kvinne, som viste vei.
Jeg møtte henne i lufta, for mange år siden.

Å kjenne skyggene bli skylt ut av kroppen min,
er en meget spesiell følelse.
Det er som å få vilje til “alt i livet” tilbake.
Jeg slipper å gå så grundig
"på felgen" i prosesser.
Ofte til ingen nytte.

Og når jeg nå begynner å forstå
det uendelige tomrommet,
disse skyggene etterlater seg i meg,
opplever jeg,
at jeg reiser meg,
sterkere og klarere,
enn noen gang.

Jeg sier ikke lenger NEI til måkene,
istedet sier jeg JA til meg selv.
En stor forskjell. Som gir mer mot
til å være sårbar.

Og så tenker jeg, på den gamle mannen.
Som er borte nå.

Mens jeg sitter på trappa og holder rundt kvinnen,
med rykende varme kaffekopper.
Og blir kjent med en dypere og anerkjennende ro
og kjærlighet.

“In the morning!”

Det norske flagget

For mange år siden, var jeg skipper på en av Sjøforsvarets gamle skarpseilere. Vi var et broket mannskap som skulle øves opp til regatta. Da vi var på vei tilbake til basen kom et digert amerikansk ubåt-forsyningsskip. Den typen som atomdrevne angrepsubåter er helt avhengige av. I det de innhentet oss, gikk det en liten djevel i meg. I det skipet skulle passere var jeg på akterdekket på seilbåten. Jeg tok opp flaggtanga og holdt ut stanga med splittflagget og blåste et kraftig kort støt i fotballfløyta. Nesten kontant ble det kommandert ett eller annet i høyttalere, uendelig langt opp i mastene på dette skipet. Jeg oppdaget en gast som sprintet, et par hundre meter bak på skipet. I det USS L.Y. Spear passerte oss hørte jeg to korte støt i deres signalfløyte og deres midshipman firte flagget på 6x4 meter og heiste det igjen. Hjertet mitt banket vilt og kjente på en blanding av skam, beundring og undring.

Vi seilte tilbake til Haakonsvern. Jeg undret meg stadig på denne opplevelsen. At jeg selv bare tullet med yankie'en. Og at de tok meg på resolutt alvor. Senere møtte jeg denne midshipman(nen) som jeg tror het Tiebault. Da jeg to dager senere besøkte dette skipet. Selv om det var det over 1500 mann stasjonert ombord, kjente jeg ham igjen og sa at vi har møttes på fjorden. "Det var dere?" sa han. Ja, sa jeg med en blyg tone. Jeg prøvde å unnskylde sprinten han hadde hatt med flagget. Da skjønte han lunta og ble ganske fornærmet. Han sa: "Sorry sir, you misunderstand, we didn't salute you guys - we saluted your colors.

Gjennom hele oppveksten lærte jeg å behandle flagget vårt med den største erbødighet. Særlig i møte med med andre nasjoner. Med flagget sydd på tøyet.

Hvilke symbol er flagget for deg? Gjennom livet har jeg sett mange forskjellige symboler preget med dette flagget. Fred, frihet, skjønnhet, renhet, rikdom, uavhengighet, integritet og "vi er best" er noen av dem.

Mange mener at nasjonalflagget, er et symbol på fedrelandet. Og at det står for frihet og representerer den norske nasjonalarven. Denne tanken er ganske ny, i norsk historie. Hvordan ble det norske flagget ble et viktig samlingsmerke?

Fra 1804 til 1814 hersket den franske keiseren Napoleon over store deler av Europa. Etter et mislykket felttog mot Russland i 1812−1813 og flere tapte kriger i Europa måtte Napoleon gå av som keiser 11. april 1814. Danmark hadde vært i allianse med Napoleon og måtte av den grunn «gi» Norge til Sverige som hadde kjempet i en allianse mot Napoleon.

Konstitusjonen

Denne overgangen ønsket en elite, i Norge, å utnytte til å bli et selvstendig nasjon. Våren 1814 var

representanter fra hele landet samlet på Eidsvoll for skrive en grunnlov for nasjonen Norge.

Grunnloven ble vedtatt 17. mai 1814, men Norge var formelt styrt av Sverige, og den 19. juli 1814 invaderte svenske styrker Norge for å sikre Sverige kontroll. I løpet av høsten 1814 sto noen slag mellom de to landene som svenskene vant, og 20. oktober 1814 ble unionen med Sverige formelt undertegnet.

Unionen ga Norge delvis selvstyre, men ikke et eget flagg. Ønsket om eget flagg var stort, og i 1821 tegnet stortingsmannen Fredrik Meltzer et forslag som tok med seg fargene fra det danske og det svenske flagget. Det brukte også korsformen, som det hadde vært lang kristen tradisjon, for i de skandinaviske landene.

Det norske Stortinget vedtok forslaget, men svenskekongen ville ikke formelt godkjenne det som Norges flagg. I stedet godkjente han søknaden om et eget flagg og sa at det bare kunne brukes i nordlige farvann, mens alle norske skip som seilte utenfor Norden måtte bruke et flagg som var en kombinasjon av det svenske og det norske.

Handelsflagget og statsflagget 

Men i 1905 tok unionen med Sverige slutt, og Norges flagg ble heist for første gang 9. juni 1905. Vi har i dag to flagg, handelsflagget (med splitt) og statsflagget (i midten).

Det tredje flagg

EØS-avtalens bakgrunn finnes i det daværende EFs arbeid utover 1980-tallet med å etablere et indre marked innen 1993, basert på fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og personer. Målsetningen var større økonomisk vekst i EF, men også å sikre europeiske bedrifter økt internasjonal konkurranseevne gjennom stordriftsfordeler i et stort marked med ensartede regler. For de daværende EFTA-statene (Finland, Island, Norge, Sveits, Sverige og Østerrike), representerte utviklingen en utfordring: Med sine relativt små, åpne og eksportavhengige økonomier var de mer avhengige av likeverdig adgang til EF-markedet enn de fleste EF-medlemmene, som hadde større hjemmemarkeder å falle tilbake på.

EØS

Prosessen som ledet frem til EØS-avtalen, ble innledet med den såkalte Luxembourg- kompromisset i 1984, da EF, EFs medlemsstater og EFTA-statene gav uttrykk for et ønske om å etablere et strukturert samarbeid. I 1989 åpnet presidenten i Kommisjonen, Jacques Delors, for at EFTA-landene kunne delta i det indre marked uten å være med i det politiske samarbeidet i EF. Etter et drøyt år med forberedende drøftelser ble formelle forhandlinger igangsatt i 1990 og gjennomført i løpet av to år.

EØS-avtalen ble undertegnet i Porto i Portugal 2.5.1992. Avtaleparter var på den ene siden de syv EFTA-statene Finland, Island, Liechtenstein, Norge, Sveits, Sverige og Østerrike, og på den andre siden det daværende EF sammen med dets da tolv medlemsstater. Avtalens ikrafttredelse ble forsinket fordi Sveits sa nei til EØS i en folkeavstemning. Det holdte på å ende likt i Norge. Men Arbeiderpartiets leder G.H. Brundtland fikk i et politisk spill, KrF med på denne avtalen. Hun undertegnet avtalen, den gang, uten at den var demokratisk behandlet. Uten mandat fra Stortinget. For henne var EØS-avtalen, fallskjermen som skulle redde norsk næringsliv dersom folket skulle si nei til EU-medlemskap i folkeavstemningen i 1994. Og det gjorde vi jo. Gjennom EØS er vi i dag en fullt integrert del av EUs indre marked. Dette EU er en både bredere og dypere union enn den vi forhandlet EØS-avtalen med i årene 1988-1992.

Da begynte smått EU-flaggene å vaie i Norge. Gro hadde dårlig tid, og ville ha EØS som reserveløsning i tilfelle hun skulle tape EU-avstemningen i 1994. Hun hadde totalt undervurdert folkeviljen. Det ble et rungende EU-Nei. Men hun vant avstemningen i Stortinget om hvorvidt EØS-spørsmålet i seg selv skulle kreve en folkeavstemning. I boka En fot utenfor beskrives det hvordan et lite land føler de må tilpasse seg i skyggen av en dynamisk union, og hva som skjer når politikerne både har dårlig tid og lite oversikt.

Så nå, flere tiår senere, svelger vi unna EUs regler, uten medbestemmelse. Rettslig sett er det en skikkelig husmanns-kontrakt. Men hva gjør det når vi, trolig nettopp gjennom denne avtalen, har sikret oss en av Europas høyeste levestandarder? EØS-avtalen er, kanskje, en god realpolitisk tilpasning for en liten, åpen økonomi.

Unionene som utarmet Norge 

Siden 1994 har EU utvidet seg ytterligere og demokratiet blitt innskrenket i Norge. Særlig gjennom avtaleverk med EU hvor norsk suverenitet er overført til EU. Disse lovbruddene (Grunnloven) er vedtatt uten debatter av betydning. Regjeringens opptreden vil bli hardt straffet ved de neste valgene. Grunnloven var et resultat av utgangen av andre unioner med både Danmark og Sverige. Unioner som også antagelig utarmet Norge. Grunnloven skulle forsikre suverenitet og at ikke andre nasjoner eller traktater utarmet landet igjen. Grunnlovsmennene på Eidsvold var meget tydelige på dette. Godt inspirert av Magna Carta og fransk politisk kultur. Magna Carta var muligens et begynnende resultat av årevis med vikingenes leidanger mot de engelske kirkebyene. De førkristne vikingene hatet kristenfolket og pavestolen som konstant truet deres levesett og rikdommer.

Brexit

Den britiske Brexit-prosessen er en god illustrasjon på hva som skjer i EU for tiden. Det britiske parlament er i oppløsning fordi de ikke kan enes om politikk og preges av dype splittinger i befolkningen om helt sentrale spørsmål. EU er oppløsning fordi de ikke anerkjenner nasjonalstatenes suverenitet og pengepolitikk. Og regjeringen i Norge mister tillit hos velgerne, fordi politikken som føres er meget fremmed for velgerne. De fleste konfliktene i EU- EØS handler om penger og suverenitet. For folk flest handler det om symbolene som ligger i det norske flagget. Jeg tror at velgermassen er lei hvordan dagens regjerings, politiske prosesser kjøres. Når velgere kjenner slik avmakt, vil de ved neste valg velge folk som lover å gi dem makten og nasjonen tilbake. Så sprøtt det enn høres ut, vil de neste 5 årene i norsk politikk, bli et husmanns-opprør. Sentralt i dette opprøret vil antagelig det norske flagget vaie høyt. Og hvordan vi takler kriser sammen, vil avgjøre unionenes fremtid. Historisk ser man at alle nasjoner, er seg selv nærmest i dype kriser. Man ser at unioner er bra i medgangs- tider.

Ut og led tjenestene!

I lunsjen her om dagen hadde jeg en diskusjon om lederskap. Det samme skjedde over middagsbordet hjemme. Alle rundt bordet har noe de brenner for.

Vi snakket om lederskap i offentlige virksomheter. Som yter lovfestede tjenester til innbyggerne. Denne diskusjonen ble etterhvert både indignert og opphetet. Det er bra.

Diskusjonene utfordret meg til å sette meg ned å skrive ned, så klart jeg kan hva jeg selv mener om lederskap. Hvordan jeg identifiserer dårlig lederskap. Mest av alt fordi mange offentlige virksomheter, gires ned mot en privatisering (mer om dette sist i teksten). Ofte skjer dette, uten nevneverdige protester. Godt lederskap, er en av nøklene for å forhindre denne utviklingen. Ordet ledelse er ganske nytt i et historisk perspektiv. Og ofte, innehar nok folk tittelen "Leder" for kunstig å bøte på individuell og organisasjonell usikkerhet. Min tanke er, at vi har alt for mange "ledere". Og at alt for mange av disse lederene mangler avgjørende egenskaper for å kunne bli en god leder. Det overveldende oppbudet av organisasjonskonsulenter, ledercoacher og lederutviklings-opplegg er et godt vitnesbyrd om denne situasjonen. Og i noen få tilfeller klarer disse tilbudene å hjelpe lederen på bedre veier. Men for det meste er tilbudene bare brannstasjoner.

Jeg leste akkurat boken: "Ansvar" av Robert Mood. Jeg likte den. Både forfatteren og jeg har vokst fram i et system som er fullstendig gjennomsyret av plikten, rettskaffenhet og ære. Det er slik en soldats mot, fundamenteres. Derfor tenker jeg, at boken hans manglet et par essensielle poeng. Og det begrunner jeg med, at jeg opplever at samfunnet får en stadig mindre pliktfølelse. Og de istedet, mener at de skal ha all verdens rettigheter. En kan jo bare tenke seg til hvordan verden hadde utviklet seg om Moses, kom ned av fjellet med "De Ti Rettigheter" fremfor "De Ti Bud". Selv om Moses kom med bud, har menneskers syn på plikten endret seg betydelig.

Å endre slike holdninger, kan noen ganger føles som å flytte en gravlund. Man får ikke rare hjelpen av de som er der.

Jeg mener at vi nå er inne i en tid hvor det det er blitt helt nødvendig, at FØR man forteller sine ansatte om (de viktige), "hva" de skal gjøre, må man faktisk ta deg tid til å forsikre oss om at de har et eierskap til "hvorfor". Ellers kan resultatoppnåelsen bli uviss. Plikten er selve pilarene i et sivilisert samfunns oppbygging. Plikten forsikrer innbyggerne omsorg, sikkerhet og forutsigbarhet. Lederne former kulturen. Kulturen former plikten.

Hvem kan lederne i disse virksomhetene være, som gir en slik utvikling? Hva bringer fremtiden? Hvilke ledere, trenger vi ikke?

Fordi svært mange ledere viser vei for sine ansatte, basert på lederens underliggende traumer og fordommer, blir endringer virksomheten trenger bli badet i et lys (mørke) av handlingsmønster lederen slett ikke er klar over selv. Virkelig endring blir derfor vanskelig fordi lederen underbevisst motarbeider selve plattformen endringen skal ledes fra.

Ledelse er et eget fag: Det er mange ledere jeg kjenner som har et talent for god ledelse, som langt på vei er god erstatning for manglende lederutdanning. Forsvaret har lenge hatt ord på seg for å være den mest krevende lederutdanningen vi har. Seleksjonen mellom talentene har stort sett vært knallharde. Når kandidatene kommer seg gjennom nåløyet starter krevende utdanning hvor befals- aspirantene daglig må tenke gjennom sin måte å lede andre på. Dette fordi dårlig lederskap koster liv og helse når soldater utøver faget sitt. Dette har jeg selv opplevd selv, i krigstjeneste.

Manglende lederskap koster liv og helse i omsorgs- sektoren også. Selv om oppdragene til lederne i krig kan virke til å være diametralt motsatt av lederskapet i helse og omsorg, er jakten på talentene like viktig for begge samfunnsoppdragene.

Min erfaring fra Forsvaret er at effektiviteten til en militær avdeling handlet mindre om hvilke verktøy du hadde til rådighet. Det handlet mer om hvor langt, soldaten var villig til stå til ansvar i bruken av dem.

Ledere som ikke kan se DET, vil aldri finne frem DET: Ledere uten innsyn vil mislykkes. Ledere som mangler innsyn, kan ikke inspirere team, motivere til ytelse, dypere kunnskaper eller skape bærekraftige verdier. Dårlig syn, tunnelvisjon, visjon som er uklar, eller en ikke-eksisterende visjon, vil føre til at ledere mislykkes. Lederes jobb er å forme virksomheten rundt en klar og oppnåelig visjon. Visjonene kan ikke endres, ved at blinde leder blinde.

Når en leder ikke klarer å lede seg selv: En leder som mangler karakter eller integritet, vil under normale forhold, ikke tåle tidens tann. Det spiller ingen rolle hvor intelligent, elskverdig, overbevisende eller erfaren en person er, hvis de er tilbøyelige til å rasjonalisere uetisk oppførsel basert på nåværende eller fremtidige behov (f.eks. spareknivene). De vil til slutt bli byttet ut, til sitt eget sjokk. Optikk over etikk er en utgått, formel for utvikling blant de fleste offentlige tjenesteytere.

Hvis du ikke liker hvordan vi har det her, så stikk: Ingenting smaker så ille fra ledere, som mangel på fokusert og inkluderende laginnsats. Ingen er perfekt, men ledere som konsekvent mislykkes med denne inkluderingen, er ikke ledere, uansett hvor mye man ønsker de var det. Har de attpå til, utviklet en fryktkultur sin virksomhet, som utelukker uønsket kritikk og resultatforståelse, er det noen ganger vanskelig å få øye på disse (jeg beskriver som) dårlige lederne. Et godt eksempel på dårlig ledelse at det brukes langt mer tid og penger på å "følge opp" sykemeldte utenfor arbeidsplassen. Enn på arbeidsplassen for å holde folk i jobb og jobbe med å ha dem friske og inkluderte. Utenforskap, er elendig samfunnsøkonomi.

Selv om tidligere resultater er en viss indikator på fremtidige hendelser, bør ikke CV'er tas som absolutt indikator på fremtidig suksess i virksomhetene de tiltrer. Noen som konsekvent har opplevd suksess i lederroller, har likevel en mye bedre sjanse for suksess enn noen som ikke har hatt det. Intelligens er nærmest utelukkende, evnen til å tilpasse seg endringer.

"Bedreviteren": De beste lederne, er smertelig klar over hvor mye de ikke vet. De trenger ikke å være den smarteste personen i rommet. Men har et ubøyelig ønske, om å lære av andre. Jeg har ofte sagt at ledere som ikke vokser selv, ikke bidrar til en voksende virksomhet (bedre tjenester, ikke nødvendigvis mer personell). En av kjennetegnene til store ledere, er deres umettelige nysgjerrighet. Hvis en leder ikke er ekstremt nysgjerrig på alle aspekter av organisasjonen, blir det etterhvert store problemer i horisonten. Du ville vel aldri ansatt super- smarte mennesker, for så å fortelle dem hva de skulle gjøre? DE skal fortelle deg hva DERE må gjøre.

"Kommunikasjonssvikteren": Når en leder stadig blir ordfattig, når de konfronteres med normale komplekser, eksisterer det både et ledelses- og kommunikasjonsproblem. Vis meg en leder med dårlige kommunikasjonsferdigheter, og jeg skal vise deg noen som vil være kortvarig i deres stilling. I det private næringsliv vel å merke. Gode ledere skal kunne kommunisere effektivt på tvers av medier, kretser og miljøer. De er aktive lyttere og vet når de skal ta saker opp, ned eller av.

Det handler om "dem": Hvis en leder i en kommune, ikke forstår begrepet "sette tjenestene foran seg selv", vil de ikke oppnå nødvendig kontakt, tillit og lojalitet til de som vedkommende leder. Enhver leder er omtrent like bra som hans eller hennes teams ønske, om å bli ledet av dem. En overflod av latskap, ego, stolthet og arroganse er ikke positive ledeleregenskaper. Reelle ledere, tar skylden og gir kreditt - ikke omvendt. Lang historie kort; Hvis en leder, jevnlig, mottar ufrivillige tillitsvotum fra sine underordnede er dette sikreste vei mot opprør.

Syng en liten liten ode: Mens kjærlighet og lederskap er to ord som du sjelden hører til i samme setning, det min erfaring at det sjelden eksisterer flott lederskap uten at kjærlighet er tilstede og praktisert. Faktisk, hvis du undersøker mislykkede ledere i en bolk, vil du oppdage at mangel på kjærlighet, feilplassert kjærlighet eller unormal kjærlighet var en medvirkende årsak til deres falitt, om ikke grunn- årsaken. Empati, ydmykhet og vennlighet er tegn på lederskapsstyrke - ikke svakhet.

Er en lederskaps- stil, universal?: De beste lederne er flytende og fleksible i sin tilnærming. De forstår kraften til og nødvendigheten av kontekstuell og relasjonell ledelse. “Enten er du med meg eller så er du mot meg” fungerer dårlig i dagens verden og vil resultere i en galopperende oppbrudds- kultur, og til slutt en ikke-produktiv tjeneste- virksomhet. Bare de ledere som raskt kan gjenkjenne og tilpasse sine metoder til situasjonen for hånden, vil lykkes over lengre tid. Slipp fra deg mer kontroll, og samarbeid uten å diktere. Og glem ALDRI "hvorfor".

Manglende fokus: Ledelse bør konsentreres mindre om balanse og mer om prioritet. De beste lederne blir ofte oppfattet som direkte hensynsløse i deres satsing på fokus. De ledere som mangler fokus og oppmerksomhet på detaljer som trengs for å søke innflytelse og ressurser på en nidkjær og engasjert måte, vil gå til grunne.

Ledere som er forsettlige (dolus indirectus) og ikke er fokuserte, vil mislykkes i ledelsen av deres team. Ledere som mangler disiplin vil konstant fremtvinge feil oppførsel og vil uunngåelig spre seg for tynt. Organisasjoner bringes i størst risiko, når ledere mister sitt fokus. Intensjoner om tjenesteyting må være i samsvar med resultater, for at ledere skal være effektive. Denne manglende fokusen vil ha betydelige konsekvenser for de brukere, det ytes tjenester til.

"Døden i komfortsonen": De beste organisasjonene jeg kjenner, retter sin konkurranse fremover. De beste lederne forstår hvordan man kan trekke fremtiden fremover. Ledere som er såre fornøyd med “sånn som det var før”, eller de som pleier å være mer opptatt av overlevelse enn utvikling, vil ikke fungere godt over det lange løp. De beste lederne er fokusert på ledende endring og innovasjon for å holde organisasjonene friske, dynamiske og voksende. I kommuner handler dette mest av alt å følge med i timen. Spesiellt innenfor salutogenesen, velferdsteknologi og digitalisering.

Ledere som stadig bygger en statisk virksomhet, fordømmer seg selv OG brukerene.

Ikke oppmerksom på brukeren?: Ledere som ikke tilpasser seg brukernes behov, vil mislykkes. Som det helt nye ordtaket sier: "Hvis du ikke tar vare på brukerne dine, vil vi i privat sektor, være mer enn glade for dette." (Johnsen). Vellykkede ledere fokuserer på bruker- kommunikasjon, som igjen fører til tilfredsstillelse og deltagerlojalitet. De beste lederne finner måter å konsekvent engasjere brukeren og innlemme dem i organisasjonens utvikling- og plan- initiativer. Hvis man ignorerer, misforstår eller på annen måte ikke verdsetter vår tjenesteytings- base, er våre dager som ledere absolutt talt. (Privatisering- Privatisering- Privatisering)

Invester: Ledere som ikke er fullt forpliktet til å investere i de, de gir av tjenester, vil mislykkes. De beste lederne støtter sitt team, bygger seg inn i teamet, veileder og trener teamet sitt. Og de bryr seg virkelig om sitt team. En leder som ikke er fullt investert i sitt team, vil ikke ha et team - i hvert fall ikke et effektiv et. Glem aldri Kierkegaards: “Flokken bryr seg ikke så mye hvor mye du vet, før de vet hvor mye du bryr deg.”

"A" -ordet: Reelle ledere er ansvarlige. De klandrer ikke andre, krever ikke kreditt for suksessen til deres lag, men aksepterer alltid ansvar for feil som oppstår på deres vakt. Mest av alt er ledere ansvarlige for sitt team. Jeg har alltid sagt at ledere som ikke er ansvarlige for sine folk, til slutt blir holdt ansvarlige av deres folk.

Det vestlige samfunnet som vi er en del av, stiller krav om autonomi. Det forventes av våre unge mennesker at de hevder seg som individer og tar ansvar for seg selv. De skal ta valg på viktige områder i livet, de må si ja eller nei til mulige kjærester. De skal finne ut hva de vil drive med, hvilken stil de vil ha, hvem de vil stå fram som. Presset på unge menneskers identitet og selvfølelse er enormt, fordi valgmulighetene er så store, fordi informasjonsflyten så enorm, og fordi verdier er i endring. Og vi krever i svært liten grad, av dem, klart definerte områder de har ansvar. Og følger opp dette ansvaret. Det er VELDIG feil. For det meste, har unge i dag ansvar for andres fantasifoster. Som aldri blir født.

Ansvar er pilarene i enhver oppvekst. Og det bygger de unge opp eller ned, resten av livet. 

"Idiotkultur"?: Lærdommen her bør være, at virksomhetens kultur betyr mye. La aldri kulturen rundt deg, standardisere seg. Fortsett heller å designe den. Det første trinnet i kulturdesign er å være veldig (veldig) forsiktig med hvem du slipper gjennom inngangsporten. Mennesker, deres egenskaper, holdninger og arbeidsmoral (eller mangel på det) er smittefarlig. Dette kan være positivt eller negativt - valget er ditt. Det gamle ordtaket , "talent, begår talent" er sant. Men talent som trekker kulturen videre, gir bedre resultater enn talent som ikke gjør det.

Vis mot: Lederskap uten mot, er ren farse. Mot er ikke til arroganse eller brauting, men ekte vilje til å gi andre trygghet. Det krever mot å bryte fra normen, utfordre status quo, søke nye muligheter, kutte fortøyninger, ta den tøffe beslutningen, lytte snarere enn å snakke, innrømme feil og tilgi andre. Ikke tillat, for alt i verden, at andre tar knekken på "din ånd". Stå høyreist, i bresjen, for de som ikke er i stand til å stå opp for seg selv. Vær tro mot kjerneverdiene dine. Ingen av disse tingene blir til, uten skikkelig mot.

Intelligens: Er selve nøkkelen til ethvert lederskap. Intelligens kan bøte på mange personlige egenskaper som ikke er bra for lederskap. Det er som regel de mest intelligente som kommer seg først til lederrollene. De jobber og omstiller seg raskere.

Det også slik at noen blir satt satt til å lede andre, uten å ha nødvendig intelligens til dette. Denne manglende intelligensen blir mest synlig når det innføres nye systemer på jobben. De mindre intelligente lederne vil ofte motarbeide endringer. Rett og slett fordi de ikke greier å lære seg nye ting så fort. De greier i liten grad å tilpasse seg arbeidsstyrken sin og får mange langvarige lavintensistets- konflikter som som regel faller under radaren til lederen over. Fordi de aller fleste ansatte i helse og omsorg ikke har hjerte til å fortelle vedkommende leder at de er for dumme for å inneha jobben.

Digitalisering og økt kompleksitet i tjenestesystemet, har ført at behovet for høyere intelligens i arbeidstyrken har eksplodert i de senere 10 år. Uten at helse og omsorg har kunnet rekruttere nok intelligensia. Det er ikke bare lønn som er årsaken. Dette gjør at det faktiske teknologigapet mellom kommunal og privat sektor vil bli alvorlig i de kommende år. Med gap, tenker jeg hvilke teknologi sektorene kan vise til betydelige økonomiske/ sosiale gevinster av å innføre.

Mot og intelligens, blir synlig i åpenbaringen av, at det å gjøre det rette - er så "innigranskaugen" mye vanskeligere enn å gjøre ting riktig.

Oppsummering:
Tråden i denne artikkelen er at ledere i tjenesteytende sektor, må bli mer modige, ærlige og forstå relasjoner bedre. De ansatte skal ikke finne seg i å ha dårlige ledere. Lederne må gjenopplive plikten og fremst av alt vise hva plikten innebærer i sine kulturer. Og våge å prioritere virksomhetene nærmere, en bedre tjenesteyting. Ikke bare forsvarlig. Selv med en meningsløs underfinansiering. Og bli mer opptatt av å fordype folkene sine i “hvorfor” før de gir dem orderer om tjeneste- kritiske “hva”. Det moderne mennesket er nemlig ikke like bundet av plikten som våre foreldre.

Det er også avgjørende for en virksomhet å lære og å ta vare på lærdom, HVER ENESTE DAG. Når vi planlegger, eksperimenterer og utfører MÅ vi spre våre erfaringer slik at virksomhetens kollektive kunnskap og erfaring hele tiden vokser. Verktøy for debrief er essensielt. Et gruppebasert forum skulle vært tilgjengelig i enhver virksomhet. Der kan man småprate om hendelser, erfaring, kunnskap og spørsmål som handler om virksomheten vår. Enten som tekst eller video eller bilder. Kommer det klager eller sure oppstøt på slike forum:"Ta imot dem med takk." OG spør om de kanskje kan legge ting fram på en annen måte neste gang. Uten å miste budskapet. Klager er nemlig gull verdt. Det ligger ufattelig mye kreativitet i konflikter. Leaning av prosesser har vist seg å bli langt mer effektive i slike forum enn i kaffemøter. Gitt at ledelsen leser disse formuene nøye. Og forstår slike forums natur og moderasjon.

En gedigen misforståelse i dagens politiske miljø, er at bedriftsøkonomi og samfunnsøkonomi er “samme greia”. Å ta vare på samfunnet vårt på en god måte ER skikkelig kostbart. Kostnaden gjenspeiler verdiene vi forvalter. Er vi selv med på å sende disse verdiene i en deflasjon?

Kommunene kan og vil. Hvis man slutter, å ustanselig ta bærekraften i økonomien fra dem.

Ordforkalring:

Bruker: Jeg liker ikke kalle dem beboere eller pasient. De bruker tjenester.
Latinske sitater brukt i teksten indikerer at ved Romerriket siste par hundre år ble mange av de samme samfunns- strukturelle spørsmål diskutert som vi opplever i dag. Ord som rettigheter, plikter og integrering var gjengangere.

Idegrunnlag:
Verden (slik jeg ser den) beveger seg nå hurtig mot at;

• Man har hatt et hovedfokus på bunnlinja-  nå går mer mot formål. 
• Makt gjennom hierarkier-  nå går mye mer mot makt gjennom (uformelle) nettverk. 
• Å kontrollere personellet-  nå går mer mot å foredle deres autonomi (empowerment). 
• Regimer med planstyring-  nå går mer mot eksperimentering. 
• Skjermet privatliv-  nå går mer mot transparens.
• Fokus på inkludering- skifter mer mot et støttende arbeidsliv. 

Talentenes kanarifugl

Jeg har mange ganger fått og sett spørsmålet: «Hvordan finner man, og beholder talentene?»

Min erfaring tilsier at det egentlig er kanskje bare ett enslig (men ikke lett) svar på dette:

    Begynn å ansett ledere, som er like gode på å SE mennesker som de er på å stake ut gode kurser for bedriften. Og som kan ta inn over seg at de har masse å lære, for å bli bedre ledere. Ledere som ser belønning i å vokse som menneske. Og som føler et personlig ansvar for dette.

Denne lederen skal kunne se tredimensjonalt. Det er nemlig ikke bedriftens finansielle utvikling eller markedsandeler alene som avgjør. Det er evnen til å se og formidle bedriftens plass i verden akkurat nå. Og hvordan vi sammen skal gjøre det for å komme dit vi ønsker oss. Og ikke minst hvorfor vi gjør dette sammen. «Hvorfor» binder bedriftskulturen og oppdraget sammen og gir kraft til oppgavene som ligger foran. Når alle i bedriften har dette "hvorfor" klart for seg, gjelder det å vedvarende holde dette fokus levende i bedriftens, alle små og store talenter.

Hvordan beholde talentene?

For å få klarhet i dette med å miste talentene, kan vi se på et kanskje ekstremt eksempel, som dopingskandalene i norsk langrenn. Det er ikke lett for norske langrennstalenter, å skifte arbeidsgiver. De er enten inne eller ute av skiforbundet. Talentenes utvikling er prisgitt et velfungerende støtteapparat. For å få til et godt støtteapparat trenger man kanskje ledere som jeg starter denne artikkelen med. Og ikke ledere som er mer opptatt av sitt eget omdømme enn virksomhetens ve og vel.

Skiforbundet er kanskje selve symbolet for norsk «Heia- kultur» og omdømmehysteri. Hvor man nesten bare føler seg positivt sekundert og berørt når man ligger i tet. De som "berøres" i skiforbundets domene, har antagelig en godt innarbeidet fryktkultur. Frykten for ikke å være i tet.

Varsles det om «is i rubben» eller muligheter for dopinganklager sjelver støtteapparatet helt ned til smørebua. En god erstatning for å rope «Heia heia heia» blir da: «Det var ikke meg!» Det finnes unntaksvis folk i dette forbundet som har hatt mot til å varsle om ukultur. Dagens ledere i dette forbundet har jo observert hvordan varslerne ble behandlet. Varslingen gikk galt. Veldig galt.

    Som overskriften antyder kan varslerne være talentenes kanarifugl.

For hundre år siden var arbeid i en kullgruve var farlige saker, både for liv og helse. Gruvearbeiderne

var daglig utsatt for faren for ras. De kunne falle ned stiger og gruvesjakter, og alt kullstøvet kunne gi store lungeproblemer. I tillegg var det også en konstant fare for gassforgiftning. Det kunne være gasslommer i kullet, og gassen kunne være vanskelig å oppdage før det var sent!

Straks sangen stoppet eller kanarifuglen ble liggende på bunnen av buret var det fare på ferde. Sjansen for at det var farlige gasser i gruva var stor og det var bare for gruvearbeiderne å komme seg unna fortere enn svint. Så lenge man var i nærheten av en levende kanarifugl var man trygg. Det er liten tvil om at kullgruvene ville hatt flere ulykker om det ikke hadde vært for den noe ufrivillige innsatsen til alle kanarifuglene.

Jeg tenker at varslere i bedrifter ligner, i sin misjon, på kanarifuglen. Talentene føler seg tryggere i omgivelser hvor varsling er ikke bare trygt, men også en selvsagt og velkommen del av kulturen i en bedrift. En viktig del av hvorfor bedriften skal i tet.

Et talent i norske bedrifter har gode muligheter for å bytte jobb. I motsetning til en internasjonalt fremragende skiløper. Det som ofte kjennetegner talenter er at de også er fremragende å stille svært brysomme spørsmål om det, bedriftene driver med. Det er min erfaring at mange bedrifter ikke tåler slik oppførsel. I særdelsehet statlige og kommunale virksomheter.

    Alle virksomheter er som en skjør bygning. Det er lettere å legge dem øde, enn man tror. Vi må forsvare den mot jeg- ledere som vil ødelegge vi- folket.

Vi er Staten

Dagens debatter om varslere, transparens og demokrati, er paradokser på løpende bånd. På den ene side skal vi nå lage nasjonale retningslinjer for å bedre varslernes kår. Og samtidig forsøker politiske krefter å skape mer hemmelighold om f.eks kommunale beslutningsprosesser med nye lovforslag. Man kan undre seg hvem statsapparatet er blitt til for.

I kommune-norge har jeg opplevd «Heia- kulturen» og omdømme- hysteriet bli temmelig burleskt. Lokalpolitikere og virksomhetsledere som danser polkapolonese rundt pengesekken. Fordi disse kommunale lederne ikke blir oppfattet bedre enn sin forrige bevilgningsrunde. Slik en skihopper ikke regnes som bedre enn sitt forrige rekordhopp. Derfor velges ofte ikke talenter til å jobbe der. De blir farlige. De stiller for mange plagsomme spørsmål. I et miljø hvor talentens virksomhet ensidig er rettet mot det å utvikle billigere (les dårligere) tjenester/tilbud skjer det destruktive endringer i et talentfullt hode. For å utvikle og få fullt utbytte av et talent kreves det åpent miljø hvor det er mulig å bryte barrierer. Gå nye veier.

    Sitat fra en kommunal leder: Her i kommunen heier de på meg jo dårligere tilbud jeg greier å lage. OG hvor lenge jeg sitter i ro og holder munn! ....Om ting som får det til å skake i meg. Skjønner du?  I forrige uke, vimset sjefen min himmelfallen forbi meg med i et papir i hånden og beklaget: «Hvor er alle talentene, når jeg trenger dem!?!» ......Talenter, her???

For to år siden var min oppfatning av varslerens lodd var dårlig. Jeg har faktisk ennå ikke møtt en varsler som ikke har hatt negative konsekvenser. Etter at det har blitt varslet om alvorlige forhold der de jobbet. Det er faktisk slik at det kreves stort mot og/eller naivitet å varsle under mange typer regimer. Jeg vil samtidig forsøke å hjelpe folk med å se konsekvensene. For varsleren kommer til å få det mye tøffere fremover!

Til talenter kommer jeg til å si at de bør studere varsler- kulturen nøye før de tar jobb i en bedrift som ønsker å utvikle talentene til vedkommende.

    Let etter kanarifugler som får lov å kvitre

Ut å fange hummer

På vei ut til hummerteinene

Jeg har verdens beste hobby. Hummerfiske er utrolig spennende og givende og god avkobling fra hverdagen. Fisket drives fra en liten åpen fiskebåt jeg nesten har bygget opp helt selv. Klassisk fiskesjekte fra Tromøy med en nøysom motor.

 

Litt fakta om hummeren

Hummeren trives best på stein- og grusbunn, helst hvor de kan lage huler med flere innganger. Vanligst fra 5−40 meters dyp. Langs kysten fra svenskegrensen til Trøndelag, og sporadisk i Nordland, for eksempel Tysfjord.

Den blir først kjønnsmoden etter 5 til 13 år. Da er den mellom 22 til 25 cm. Denne kjønnsmodnings- tiden handler om tilgang på mat og havtemperatur. De minste kjønnsmodne finner du ved Hvaler, og så finner man gradvis større mot vest og nord. Jeg vil anta at Golfstrømmens varme vann spiller inn på gode og dårlige hummer- år, i store deler av landet? Hanner blir ofte ikke mer enn 40 år, mens hunnene kan bli over 70 år.

Største eksemplar som er fanget veide 9,3 kg (1931, Wales). Det er meget sjelden å fange hummer som er mer enn 38 cm totallengde. Man trodde, før i tiden, at hummere kunne være udødelig. I vitenskapelige termer er dette ikke mulig men er likevel spennende tanker.

Hummer finnes i alle verdens hav og i Norge finnes tre arter: Europeisk (Homarus gammarus) og amerikansk hummer (Homarus americanus). Den amerikanske hummeren hører ikke naturlig hjemme i Norge, men har blitt importert hit og sluppet ut i naturen, blant annet i Oslofjorden. Den tredje er Sjøkrepsen (Homarus Norwegicus). Den er så anderledes de to andre at den trenger egen artikkel.

Hummeren liker å gjemme seg blant stein eller i grotter på havbunnen om dagen. Om natten titter den frem fra skjulestedet sitt og begynner jakten på mat. Europeisk hummer spiser variert, både mark, krabber, skjell, kråkeboller og sjøstjerner. Klørne til hummeren er forskjellige. Den ene kloa brukes til å knuse skall og skjell med, og den andre er mer egnet til å klippe ting.

Foto: Bart Braun/Wikipedia

Evig ung

Hummeren må skifte skallet sitt for å vokse seg stor. Dyrets ytre skjelett kan ikke vokse videre når dette er herdet. Skallskiftet skjer ved at det gamle skallet blir for trangt og revner langs bestemte linjer, slik at dyret kan krype ut av det. I motsetning til mennesket.

Deretter begynner overhuden å avsette nytt skall- skjelett, som så gradvis herdes. I prinsippet, kan den vokse slik i all evighet. Hummeren har nemlig ikke alderdom. I motsetning til de fleste andre skapninger, blir ikke hummeren mindre fruktbar, eller svakere med årene. Faktisk jo eldre og større den er, jo mer suksess vil den ha der den holder til. Den blir antagelig forholdsvis meget smart etter så mange år? Ettersom at stor hummer (<38 cm) er den mest levedyktige, burde jo nettopp DEN strengt tatt totalfredes på landsbasis. Amerikansk hummerfiske har hatt fantastiske år. Om dette utelukkende skyldes bare streng regulering, er jeg usikker på?

Det er mye mystikk rundt dette dyret.

Å fange stor hummer med teiner eller garn krever enten usedvanlig ekspertise eller griseflaks. Eller at man jukser. For noen dager siden ble en person tatt med feil hummer (hummer med rogn) i fangstkassen, i fjorden der jeg bor. Det ble bøter som ligner ei månedslønn. Hummerfisket har vært bra i området der jeg fisker selv uten hjelpemidler som ekkolodd. Jeg har sett mange store hunn- hummer som var tung av rogn.

Rognhummer forsiktig på vei i sjøen igjen

 

Hva tar da livet av en hummer ?

Et kritisk stadium for hummeren er rundt skallskiftet, før det ytre skallet har hardnet. Da er den et lett bytte. Etterhvert som den blir eldre, vil den trenge mer og mer energi for å kunne opprettholde veksten. Hummeren venter da lenger før den bytter skall igjen, og dermed øker sjansen for bakterieinfeksjon i skallet. Men rundt 70 år og 10 kg tung kan den bli.

Det er vi mennesker som suverent dreper mest hummer. Mest gjennom uvettig og ulovlig fangst. Kanskje i tapte teiner som aldri kommer opp av havet igjen. Selen er også glad i hummer, Er det sel i fjorden er det som regel bare de mest lokalkjente og erfarne fiskerne som får denne fangsten. Slik at jeg vil anta at en viss mengde sel i fjorden er bra for hummerbestanden. Da får nemlig ikke amatører som meg, særlig mye hummer.

Særlig nå, når det er hundrevis av teiner i fjorden som dufter som et fantastisk buffet av råtnende agn, for de to dyreartene som er nevnt. Særlig når det ikke er måne blir hummeren meget forsiktig med å forlate skjulestedet sitt. Hummeren beveger seg stort sett bare om natten eller i uvær. Og uten månelys greier den ikke å se silhuetten av sine erkefiender.

Elles er det vel ikke så mye mer, som truer hummerbestanden?

Det som vil være det beste for hummerens fremtid er bedre forskning og vernesoner. I disse sonene skal det ikke kunne fiskes med annet enn krokredskap.

Hva med lisens?

Jeg mener at norske fiskerimyndigheter burde innføre lisensfiske etter hummer. Hvor alle kan få lisens for et visst antall teiner i et åpent register med mulighet for allmenn kontroll. Lisensierte teiner kan bare fornyes ved at man fyller ut elektroniske skjema som indikerer hva som er grunn til tap. Politi kobles inn hvis man mistenker tyveri. Og spøkelsesfisket reduseres betraktelig. Hver teine er lisensiert med en unik id-tag på størrelse med en nøkkelbrikke som kan avleses på lang avstand med en retningsstyrt RFID leser.  Her er et eksempel på velprøvde systemer som finnes på markedet. Jeg har selv skissert et radarsystem som kan lese av teiner og bedømme posisjon. Med dagens digitale  radarer og prosessor- teknologi kan man lese av hele fylker med drone eller fartøy. I dag er det knapt nok en promille av redskap som kontrolleres. Så kan man "sette inn kruttet" der avvikene er fremtredende. De miljømessige og økonomiske konsekvensene er påtagelige.

På hver teine skal det følge en bøye med et farget stivt plastrør gjennom en merkebøye, som har 2 kg innstøpt betongsøkke i bånn og en RFID tag festet på toppen. Dermed blir kontroll av lisenser og fiske særdeles mer effektivt og beskatning kan foregå på en mye mer kontrollert vis. Kostnadene for fisker og kontrollinstans ved et slikt regime vil kunne bli meget lave (20kr per teine). Og vil antagelig virke avskrekkende på systematisk ulovlig beskatning. Og sjansene for at folk mister teiner er betraktelig lavere fordi de blir nøyere med redskap, tau og fløyter. Har du mistet teiner i 2015?