Meningsfull oppmerksomhet

Jeg har samlet og skrevet ned noen setninger som på et eller annet vis eller tidspunkt har gitt meg mening i livet mitt. Det er setninger som er blitt fortalt meg av mennesker som betyr noe for meg. Eller setninger har jeg formet selv. Setningene må leses som bruddstykker og er ingen beskrivelse av meg. Jeg blir kun til, imøte med deg. Andre meninger om meg er kanskje dine og andres fantasier. Skjer det noe med deg, når du leser dette blir jeg glad. Jeg har ingen andre tanker med dette enn å dele min oppmerksomhet:

• Vi mennesker er spørsmål, på leting etter svar.
• Å oppleve sin død, for så å gjenoppstå, er ufattelig vanskelig.
• Det er ikke fordi tingene er vanskelige at vi ikke våger. Det er fordi vi ikke våger at de er vanskelige. (Seneca)
• Vi mennesker har en helt unik iboende streben mot utvikling og en kanskje like sterk kraft mot forandring.
• Det finnes ingen aspekter som har vært mer dødbringende for min kreativitet, enn høflighet og perfeksjonisme
• Det er min erfaring, at alle lovlige relasjoner tjener en viktig hensikt i våre liv
• Fortiden ligger bak oss, lær av den ellers gir den deg bare sorg. Fremtiden er foran oss, forberede deg på den ellers gir den deg bare frykt. Nåtiden er «her og nå», lev den ellers taper du alle tre.
• Prosessene som skjer i alle mine relasjoner, er helt avhengig av at jeg stoler på dem
• Universet kan ikke begripes, men mønsterne det skaper, kan
• For mye oppmerksomhet om ens helse, er oftest til hinder både for god læring, for spennende oppdagelser eller viktige studier.
• Jeg har alltid lyttet til gode kokker og bassister
• Manglende kunnskap skaper bur. Jeg vil alltid søke å sette folk fri hvis de greier friheten
• Kjedsomhet er et enormt privilegium
• Ikke la fortidens sorger og frykt for fremtiden spolere den lykken du har akkurat nå. Dette øyeblikket kommer aldri igjen
• Jeg kan på det beste, bare gjøre andre oppmerksom på hva som skjer med meg. Når vi gjør, det vi gjør, sammen
• «Å prøve» er et nedverdigende selvbedrag. Enten så gjør jeg det, eller så lar jeg det være
• Jeg vil hele tiden oppleve verden uten å tenke så mye eller lage merkelapper
• Jeg lar tankene komme til meg og ikke jeg til tankene
• Jo nærmere jeg greier å være her og nå, jo høyere livskvalitet har jeg.
• Jeg får være kreativ, når jeg lar den kreative strømmen få plass i meg
• Et våkent blikk på mine egne motiver og alle unnskyldningene mine, er helt essensielt for min utvikling som medmenneske
• Jeg skyr det overjordiske og «høyere enn meg selv»- greiene og alle som vil at jeg skal underkaste meg eller utslette meg selv
• For, i det hele tatt, å kunne være et menneske er jeg helt avhengig av fantasi
• Jeg trenger alltid hjelp og kunnskap av menneskene rundt meg. Jeg trenger bare å lære å se og å ta i mot
• Jeg hogger mine velsignede stunder i stein og skriver mine sorger i sanden
• Det gir ingen mening å leve for andre, mer enn jeg ville forvente at disse skulle ville leve for meg
• I ´75 sa bestefaren min til meg: «Du ser alt klart du, gutten min – Men det er også, alt du ser…..»
• Jeg vokter meg for det irrasjonelle, men forførende
• Når jeg hele tiden kontrollerer mine opplevelser får jeg ingen tilfrdstillelse
• Jeg river ikke murer før jeg vet hvordan de ble oppført
• Men jeg søker ritualer. For å si takk
• Jeg er ikke anstendig, når jeg dømmer andre
• Jeg liker ikke råd, fra mennesker som lever et liv som jeg ikke ville levd.
• Balanse er viktig for all bevegelse
• Sikkerhet er bare malplasert fare
• Forgivness, is the most needlessly outsourced act of all time (jobber enda med egnet oversettelse)
• Det utilgitte, er et opphold i fengselet «Bitterhet»! Hvor jeg lar meg sone, for andres ugjerninger – Jeg vil snarest, enten ta hevn eller tilgi!
• Forandring kan kun skje når jeg blir den jeg er, ikke når jeg prøver å bli noe andre, eller jeg selv, skulle ønske jeg var
• Før, ble jeg sjelden forbløffet. Nå er alt forbløffende.
• Det eneste jeg er villig til å anse som galskap er: Å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et annet resultat
• Kjærlighet er det motsatte av forgjengelighet

• 

Anekdote om fellen og julen

Ei mus, fra ei lita bygd nær Jøsvold, kikket gjennom sprekken i veggen på første adventskvelden for å se på da den fjonge storbonden "JøsaKnut" og hans kone skulle åpne en ny pakke fra byen. "Hva slags godsaker kan denne inneholde?" undret musa. Da musa oppdaget at det var ei musefelle, ble den meget oppbrakt. Den pilte tilbake over tunet til låven, og skrek ut advarselen: "Det er ei musefelle i våningshuset! Det er ei musefelle i våningshuset!"

Den fornemme Kyllingen klukket og pep, løftet hodet og sa: "Jaja, Morten Mus, æ kain se at dette er en alvorlig bekymring for dæ, men det er uten betydning for mæ. Sjå, æ bryr mæ!?" Og så sparket den sagflisa bak seg.

Musen stakk over til Grisen og fortalte ham: "Det er ei musefelle i våningshuset! Det er en musefelle i våningshuset!" Grisen sa, meget sympatisk: "Æ(snork) e så veldig lei meg, Morten Mus, men det der e det ingenting Æ (grynt) kain gjørra nokka med. Ainna enn å be. Vær du trygg, på at du e i mine bønna."

Musen småløp så, over til Kua og sa: "Det er ei musefelle i våningshuset! Det er en musefelle i våningshuset!" Kua svarte indignert: (Mouu!) Ka fasjken!? Æ beklage så møøøøe, men æ meste ittno drøvtygging av sånne grunna."

Så dro musen tilbake til våningshuset, nedslått og alene, for å studere bondens musefelle.

Den samme natten hørte man en lyd i hele våningshuset - som lyden av en musefelle fanger sitt bytte. Bondens kone sprang opprømt og spent ned for å se hva som ble fanget. I mørket, oppdaget hun ikke at det var haletippen til en hoggorm som fellen hadde klappet til. Den skrekkslagne ormen bet bondens kone i nesen. Bonden måtte i all hast ha henne til doktern. Hun kom hjem igjen, samme kveld, med en alvorlig feber.

Bonden visste at fersk kyllingsuppe var den beste behandling for få feberen med. Så bonden tok kappøksen bortover det snødekte tunet for å skaffe suppens viktigste ingrediens. Men hans kones illfarenhet bare fortsatte, slik at venner og naboer kom til å sitte med henne døgnet rundt. For å holde disse med mat, slaktet bonden grisen. Bondens kone ble bare verre og omkom etter alle påkjenningene på Julaften. Det kom så mange folk i hennes begravelse, at bonden måtte slakte kua for å få nok kjøtt til dem alle i gravølet.

Morten Mus betraktet det hele fra sin sprekk i veggen med stor sorg og undring. Så neste gang du hører at noen står overfor et problem, og tror det ikke angår deg, husk: 

Når en av oss er utsatt, er vi alle i fare. Vi er alle involvert i denne reisen, som kalles livet. Vi må holde et øye med hverandre og gjøre en ekstra innsats for å oppmuntre hverandre. Hver av oss er en viktig tråd i en annen persons billedvev.

Bry deg om flokken din.
God Jul!

Hvilke terapi er det du tilbyr?

For noen dager siden var jeg på foredrag med jobben. En av foredragsholderne er psykolog og har drevet med foredrag og privatpraksis i mange år. Navnet til vedkommende er ikke viktig.

Jeg stålsetter meg litt fordi jeg har vært på mange foredrag med psykologer. De pleier ofte å bruke mange ord og modeller som ikke egentlig gir noe mening for mange mennesker jeg jobber med. Slik skulle det ikke bli med denne psykologen. Denne psykologen begynte nemlig å snakke om endring og fenomenologi. Om at endring bare kan komme hvis vi blir klar over hva vi driver med. Vi endrer oss ved å bli oss selv mer. Ved at vi aksepeterer og poengterer det som faktisk er oss.

Det å være så "inni granskauen" positive, mente psykologen kunne være helseskadelig. "Vi smiler oss fordervet" ble det sagt.

Vedkommende snakket om hvordan vi ikke er i stand til å møte alle forventinger vi har til hverandre og at vi har mye mer igjen, for å jobbe med aksept fremfor å prøve å endre mennsker vi omgåes.

 

Legendarisk øyeblikk med grunnleggeren av Gestaltterapien, Fritz Perls.

Vidre foredras det om hvordan vi aktiviserer organismen vår så mye at vi ender opp fullstendig energiløse (utbrent). At barn viser tegn til utbrenthet pga all påvirkningen de utsettes for i løpet av en dag. Jeg vil også legge til at alt rundt oss har blitt så sikkert, at vi bare har blitt utrolig engstelig. For alt mulig. Vi trenger å senke aktivitetsnivået og skuldrene til hele familien.

Å våge å møte hverandre i stillhet, ble fremhevet som den kanskje beste metode i en familie for å bygge tillit til livet. Og til hverandre. Å våge stillhet og kjedsomhet i en periode hvor smartelefoner, TV, fritidsaktiviteter, trening, mat, jobb/skole borte og hjemme holder hodene våres på et aktivietsnivå som kan være helsefarlig. Når aktivtene blir maksimalisert blir energien minimalisert. Jeg underer meg stadig på om ME nettopp kan være en systemisk kollaps i organismen fordi det totale psykiske og fysiologiske aktivetstrykket blir for stort i en kropp som faktisk ikke er skapt for dette.

Det å være uvirksom og ulykkelig virker fullstendig meningsløst for den moderne familie. Man skal jo være super aktiv og stråle av lykke!?

Videre snakkes det om relasjoner. Om hvordan vi burde bruke jeg- form i stedet for du når vi snakker til hverandre. Om at det er mye lettere og skape kontakt ved å bruke setninger som: "jeg tenker at" eller "jeg opplever at". Istedet for at man ofte kunne si: "Du er sånn, du" eller "du kan ikke". Da kan man skyve folk fra seg, istede for å gå dem i møte.

Psykologen brukte hele tiden sin egen feilbarlighet som verktøy for å skape felles figurer med forsamlingen.

Jeg opplever at hele fordraget oser av hermeneutisk fenomenologi som er selve kjernen i førsteårs- pensum under opplæringen, for å bli en Gestalt- terapeut.

Og jeg hadde ikke forventet at denne psykologen skulle ha et slikt fokus. Og få forsamlingen i litt haleluljastemning. JEG ble litt opprømt.

Psykologen tenkte antagelig akkurat det samme som meg, i møte med våre klienter. Men......

Etter at foredraget var ferdig, innbød psykologen til direkte spørsmål. Forsamlingen går muntert rett forbi uten å spørre om noe som helst. Det går en liten djevel i meg. Jeg venter og ser. Til alle, hadde gått forbi. Ingen spørsmål. Da reiser jeg meg sakte og strener bort, smiler lunt og sier:

"Du, snakker jo som en gestaltterapeut, du!?"

Jeg ser rødfargen og affekten stiger i fjeset til psykologen, som svarer skarpt:

NEI, jeg bruker mange metoder som virker!?!

Jeg sa: Ok! Og smilte. Og kjente et lite "oida". Så strenet jeg også videre til lunch.

OG da tenkte jeg som gamle Fritz:

Jeg gjør det jeg vil og du gjør det du vil
Jeg er ikke satt til verden for å
leve opp til dine forventninger
og du er ikke satt til verden for å leve opp til mine
 
Du er deg og jeg er meg

Og skulle det skje at vi virkelig møter hverandre er det flott!
Hvis ikke, er det ikke noe å gjøre med!

Hva er Gestalt- terapi?

Utdrag av en transkribering av en tilfeldig samtale jeg hadde med en kvinnelig leder i en kommune
....
"Hva driver du egentlig med?" spør hun gumlende og smilende.
Jeg svarer: "Gestaltterapi!?!"
Hun: "Gestaltterapi?"
Jeg: Det er omtrent sånn, som sånn som "Mindfullness" - "Bare bedre"
(hun har akkurat sittet fortalt meg om et mindfullnesskurs de har holdt internt)
Hun: "Bedre? Jeg trodde Mindfullness var det beste for tiden?"
Jeg: "Sier du det?"
Hun: "Mmm!" (hun nikker tankefullt men bestemt)

- Pause

Hun: "Hvordan er "de gestaltgreiene" så mye bedre?"
Jeg: "Tja, du vet jo at man, i Mindfullness forsøker å øke din oppmerksomme tilstedeværelse?"
Hun: "Jo?"
Jeg: "Ok - så har du fått øket oppmerksomheten din, da?" - "Hva da, da?"
Hun: "Ja, da er jeg mye mer oppmerksom!?!"
Jeg: "Hva skal du bruke all denne økede oppmerksomheten til?" eller bedre "hva gjør denne økede oppmerksomheten, med deg?"

- Pause (hun ser ned og tygger, tenker så det knaker)

Hun: "Aner ikke!... men det er kult da?" (hun ler usikkert og blir rød i fjeset)
Jeg: "Jeg tenker, at der Mindfullness slutter, der begynner gestaltterapien"
Jeg: "Du kan si, at vi driver med en slags (uten å virke flåsete) Meaningfullness!" "Vi sørger for at all denne nye oppmerksomme tilstedeværelsen gir mening i livene til folk "
Hun: "Åh. jaaa!" (hun reiser seg fort og uventet fra lunchbordet og starter å snurre en oppadrettet pekefinger rundt i store bevegelser)
Hun: "Ja, for det dukket "en masse greier" (Indignert trykk på ordet:" greier") opp i meg som jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med!?!"

"Finn deg en gestaltterapeut!" sa jeg og smilte lurt (triumferende inni meg)

Hun smilte lurt tilbake

Jakten på lengdegraden

A break of sweat

Shattered but not broken,
The longing for winter has awoken,
The healing steam will then, again, commence
It's a most unususal way of making sense,

A winter full of warmth? Your head filled flame?
Go, make your mind and body the same,
Be the change you make,
All your happiness will be revealed when you make a break

Rise again, ardent friend

Do not be broken - warm us again
Not giving thanks would be insane
To all the good folks who joined ranks
Who gave their sweat in

- thanks!

http://sweatforcharity.org

Tenk at Grieg!?

Edvard Grieg

Da jeg var åtte år, fikk jeg være med på konsert i Bergen. Med barneskole- klassen min. Vi skulle høre Filharmoniens orkester som er verdens, desidert eldste symfoniske orkester. Jeg fikk sitte omtrent i orkestergraven.

Konserten ble ledet av en tørr, men urolig formidlende dirigent som het Karsten Andersen som snakket malende om sin kollega Edvard Grieg som også hadde ledet dette orkesteret noen år før. Han sa de skulle spille suite av Edvard Grieg, opus 40, komponert 1884 ved 200-årsjubileet for Ludvig Holbergs fødsel, opprinnelig for klaver.

Innovatøren Grieg skrev noen år etterpå en helt særegen instrumentering for strykeorkester som han 1885 ledet uroppførelsen av i samme salen som vi satt i, nøyaktig 190 år før. Han skapte en helt ny type skalerbart hovedverk for denne typen besetninger. Utgangspunktet for suiten var 1700-tallets råpopulære stiliserte franske dansesuiter; satsene er Preludium, Sarabande, Gavotte, Musette, Air og Rigaudon.

Plutselig ser han opp og ler og sier: "Håper dette er bra nok!?"

Og så jaget han, mildt, over 100 musikere til med mitt livs konsert. Omtrent som dette:

Jeg fikk jo sjokk av lydtrykket der fremme, etter sjokket kom ståpelsen og sjelven. En nesten ubeskrivelig amodal eufori. Siden denne konserten, har jeg elsket klassisk musikk. Jeg har siden tenkt at jeg har vært meget priviligert som har fått vokse opp på et sted med så mange muligheter for inspirasjon i barndommen som nettopp Bergen. Festspillene i Bergen har siden også vært viktig for min dannelse :)

Når var mine barn på en slik konsert, eller hva har de fått ståpels og sjelven av?